Arendals(j)uka med en annen vri!

2017 begynte godt. Jeg kom igang med trening og hofte og operasjonssår så ut til å fungere bedre og bedre. Sommeren stod for døren og båten kunne klargjøres for sjøsetting. Jeg oppdaget væske i et hulrom i bunnen av båten og fant fram oljelensepumpa for å pumpe det ut. Da oppdaget jeg at det var grønt. Diesel!

Det ble fort konkludert med at det var hull i dieseltanken. Selv om det bare hadde lekket ut 4-5 liter var det fornuftig å få ny tank. 14 dager senere og 30.000,- fattigere, hadde jeg fått ny, tett tank. Det ble noen fine dager og netter i båten, selv om været ikke var det beste.

Den 8. Juli 2017 fikk jeg mitt 4. barnebarn, og for første gang ble jeg farfar! Thomas og Silje fikk en aldeles nydelig liten skapning som de kalte Alva Sofia.

En uke senere reiste Ruth og jeg til Oslo for å se vidunderet, og vidunderlig var hun. Thomas, Silje og lille Alva Sofia skulle komme til Kristiansand til Thomas gebursdag 14. august så huset ble gjort klart til besøk med barneseng, stellebord og ting.

Lørdag 12. og søndag 13., så ut til å bli et par flotte sommerdager, så Ruth og jeg dro ut i båten for å nyte sommeren nok en gang. Vi hygget oss i solen med bading og kryssord, og etter et bad merket jeg litt svie på venstre skinke. Tenkte jeg må ha kommet bort i en manet eller noe. Jeg kokte sammen en fiskesuppe, åpnet en Cava og vi spiste oss god og mette. VM i friidrett gikk på TV og plutselig begynte jeg å fryse. «Ikke tøys» sa Ruth. «Det er jo over 20 grader her!» Jeg tok en ekstra titt på skinka, og jo da! Ganske riktig! Merket på venstre skinke var blitt enda større. Det lignet mistenkelig på infeksjonen jeg fikk i oktober 2016, men nå hadde jeg jo vært frisk i over 8 måneder! Det kunne jo ikke være det som var kommet tilbake?

Vi konkluderte med at det var best å ta en tur til legevakta. Jeg ankom legevakta kl 21.50 og etter å ha forklart hoftehistorien min, ble jeg sendt over til akutten. Etter en del blodprøver og 2 brødskiver, fikk jeg beskjed om å faste og måtte bli på overvåkningen til dagen etter. Hver time ble jeg vekket for å ta blodtrykk, temperatur og puls.

Kl 08.00 ble jeg satt i en taxi og kjørt til Arendal sykehus til tross for mine innstendige protester! Det var mye biler på vei til Arendal sentrum denne morgenen. Det var «Arendalsuka» som skulle begynne med alle politiske partier som skulle sloss med hverandre for å vinne velgere til valget senere i år. (Det nærmeste vi kommer borgerkrig her i landet for tiden). Kl 08.50 ble jeg tatt imot på akutten og etter flere blodprøver, puls, blodtrykk, temperaturmålinger og EKG, ble jeg transportert til et rom på smitteavdelingen. Naborommet til mitt forrige «hjem». Fastende og tørst ble jeg liggende frem til kl 12.00. Så bar det ned til røntgenavdelingen for CT. Den veneflonen jeg tidligere hadde fått saltvann og parasett gjennom, kunne ikke brukes til kontrastvæske da den ikke traff blodåren, så derfor fikk jeg en ny i albuehulen. Kl.13.30 fikk jeg beskjed om at jeg kunne få spise, for det var ikke planlagt noen operasjon på meg før de hadde konferert med overlegen neste dag. De kunne ikke se noen infeksjon i protesen. Jeg fikk søndagsmiddagen og den var ikke blitt bedre siden jeg var her sist. 

Mandag morgen kl 06.00. I går sov jeg mange ganger mens jeg lå og ventet på noe skulle skje. Det var jo søndag, så alt gikk i «sirup». I dag var det Thomas gebursdag og jeg fikk sendt en gratulasjon på Facebook. Jeg tok en tur ut i spisesalen for å se etter litt frokost, men det var vel optimistisk. «Frokost kl. 08.15» sto det på plakaten. Jeg treiv en banan og en kopp kaffe så jeg kunne klare meg de neste 2 timene. 

KL.11.10 dukket en gammel kjenning opp i døren. Overlege Mjåland kom og hilste på. «Ikke hyggelig å se deg igjen» sa han, og jeg fulgte opp med: «Jeg vil ikke akkurat si takk for sist!» Han kunne opplyse om at de hadde sett på CT-bildene mine og mente denne infeksjonen var noe som satt ytterst, under huden. Jeg hadde en CRP på 90. De ville gi meg penicillin 4 ganger i døgnet i et par dager, for å se utviklingen. Om det da ble bedre, skulle jeg få fortsette med pillekur til infeksjonen var borte. Dersom det ikke hjalp, måtte de vurdere og skifte ut protesen med en ny og rense hele såret. 

Veneflonen jeg fikk på CT var irriterende. Hver gang jeg bøyde armen var det vondt. Jeg fikk denne byttet ut med en ny som også var irriterende vond, så for fjerde gang, fikk jeg en som fungerte, og jeg kunne få min første penicillindose. Sykesøster lurte på om jeg ellers var frisk. Jeg fortalte at det var jeg, men jeg hadde litt tynn mage i dag. Jeg regnet med at det var fordi jeg hadde begynt å spise sykehusmaten igjen. I dag var det «sprøbakt rødspette med potet, salat og rømmedressing.» Jeg fatter ikke hva de legger i betegnelsen «Sprøbakt»? Sykesøstrene/pleierne var fremdeles like hyggelige engler som sist gang og jeg er enig med Hr. Fleksnes: Det MÅ være et kall å jobbe som sykepleier! De er bare fantastiske!

Jeg kunne gå ut mellom dosene så mye jeg ville. Det var jo Arendalsuka som begynte denne mandagen. Jeg tok derfor en tur til byen for å se på livet. Det krydde av folk over alt. Jeg satte meg ned på en kafé med en kopp kaffe. Bjørnar Moxnes fra partiet Rødt, og Bård Vegar Solhjell fra SV slentret forbi. Jeg drakk opp kaffen og fortet meg tilbake til sykehuset før jeg ble dårlig.

Tilbake på sykehuset fikk jeg telefon fra sønnen som jeg fikk gratulert med dagen. Jeg nevnte for han at det var mulig for meg å gå ut mellom penicillindosene. Etter samtalen kom det en melding på Messenger. «Det går direktebuss fra Harebakken til Kristiansand kl.18.10. Får du dosen litt tidligere kan du nå den og ta bilen tilbake til dosen kl.24.00.» skrev Ruth. God idé! Som sakt, så gjort. Jeg var hjemme kl 19.15 og kom til helstekt entrecôte med fløtegratinerte poteter og nydelig saus og salat. Alva Sofia sov fredelig i vogna si hele kvelden og Dexter spiste endelig maten sin. Den hadde han ikke rørt siden jeg forsvant. Vi hadde en trivelig kveld sammen, og jeg kunne ta bilturen tilbake til Arendal. Bilen ble parkert i parkeringshuset, hovedinngangen var låst så jeg måtte ringe på til vakta. «Hallo! Hva vil du?» «Jeg bor her» svarte jeg. «OK,» var svaret, og døren gikk opp. Jeg fant frem til rommet mitt og undret meg over at det hang en gul advarsel på døra mi om smittefare. Jeg gikk inn og tente lyset og oppdaget at en person lå i senga mi. Jeg satte kroppen hurtig i revers og fant en sykepleier. «Åh ja. Der er du ja! Vi har flyttet deg inn på 337 da vi måtte ha enerommet ditt til en smittepasient.

Kl. 24.00 fikk jeg en ny dose penicillin og en romkamerat. En fyr fra Hells Angels som var inne og opererte ut ei pistolkule i leggen som han hadde fått i USA for noen år siden. En snakkesalig og hyggelig basse. Joda. Jeg fikk sove sånn i halv 2 tiden den natta, og fikk ny dose kl. 06.00.

Etter en utsøkt frokost kl. 08.15 (Cornflakes), fulgte blodtrykk, puls og temperatur. Jeg avtalte med sykepleier at jeg skulle få neste dose 1/2 time tidligere så jeg kunne kjøre hjem og lufte «bikkja» i Kristiansand. Plutselig veltet det inn med folk, og avdelingen ble nesten full. Det ble mye arbeid på de ansatte, så dosen kom allikevel til normal tid, men jeg kom meg hjem til Dexter og tur ble det både på han og meg. Kontorarbeid lå og ventet på meg, så da fikk jeg også orden på det. En deilig dusj og rene klær fikk jeg også tid til. Dexter og jeg fikk oss nok en tur ut og igjen satte jeg kursen mot Arendalsuka.

I Arendal var alt som da jeg dro. En gjeng med sykepleiere fløy rundt i gangene med armene fulle av arbeid, og på rommet satt bare «Hells Angels» i rullestolen sin og puslet med sitt. Candy Crush fikk seg en omgang, kryssord ble forsøkt løst (og gitt opp) og jeg fikk notert litt i bloggen min. Nede i byen kranglet politikerne som de pleier og beskyldte hverandre for brutte valgløfter både nå og for mange år siden, og alt dette ble behørlig kommentert på TV. Jeg bestemte meg for å slå av TV’n og gå og forhåndsstemme når jeg kommer hjem. Så slipper jeg i hvertfall å bli påvirket av løgner. Ja, for det er ingen tvil om at de lyver når de hele tiden sier: «Det er ikke riktig!» - For et sirkus!

Nå følte jeg meg mye bedre enn på lørdag. Den røde skinka begynte å få tilbake hudfargen, feberen var borte og jeg hadde slått meg til ro med at denne gangen var streptokokkene ikke dypt inne i hofta, men i det ytterste lag med hud. 2-3 kaffekopper og en godtepose senere, fikk jeg nattdosen med penicillin og kunne legge meg for natten. 

Apropos Arendalsuka! Det er vist tillat over alt i Arendal å lyve denne uka. «Bløtkokte egg» sto det på frokostbordet. De var harde som stein! Nesten grønne! «Løftebrudd» kaller jeg det! Du gir ikke en gammel kokk et hardkokt egg og påstår det er bløtkokt! Vil de ha borgerkrig, skal de jammen få det! 

Jeg fikk «hønegranaten» plassert dypt ned i magesekken og tuslet tilbake til rommet med kaffekoppen. En «engel» kom inn og ville gi meg flere nålestikk i min fra før perforerte arm, og jeg kunne igjen ta frem iPaden å blogge litt. En kort god-morgen-samtale med fruen der hjemme og så var dagen igang. 

Mjåland kom på legevisitt og meddelte «Hells Angels» at kan kunne «broome» hjem på permisjon og måtte komme tilbake fredag morgen. Så henvendte han seg til meg og sa: «Få se på rompa di!» «Javist» sa jeg og brettet ned. «Der ser det fint ut», sa han. - «Det sier kona og». 

Han ville gjerne at jeg fortsatte et par dager til med intravenøs behandling, så kunne jeg reise hjem og gå over på tabletter fra fredag. Det var jo gode nyheter. Sykesøster kom inn og sa at hun kunne komme litt tidligere med 12-dosen siden jeg skulle hjem å lufte hunden. 

Hun kom som avtalt, men måtte skifte ut veneflonen da den ikke fungerte bra. Jeg ble «tanket opp» og så tikket det inn en melding på mobilen. Det var «stedtjeneren» som opplyste hvor Thomas, Silje og Alva Sofia var og at de var på vei til Arendal Sykehus med ankomst om 24 min. 21 min. senere var penicillindosen tom og jeg gikk ned og møtte dem ved hovedinngangen. I mellomtiden hadde jeg snakket med Ruth som sa hun hadde krysset timelisten sin så hun kunne gå hjem til Dexter et par timer. Det passet jo bra. Dermed kunne jeg få litt mer tid til «Oslofolket». Det var ekstra hyggelig at de stakk innom slik at jeg kunne få holde og klemme litt på mitt nye barnebarn.

Etter besøket tok jeg nok en gang «tempen» på Arendalsuka. Det var nesten ikke mulig å finne plass på noen restaurant, men jeg fikk et bord på sportspuben. Det ble Baconburger til middag. Vanvittig mange mennesker og stander. Det var sikkert tilfeldig at en bonde hadde stilt seg i nærheten av Senterpartiets stand, men det luktet faktisk fjøs der og da. Litt bråk brygget det også opp til. Heftig diskusjon og håndgemeng ble det da en fra Rødt ville diskutere høylydt med folka i standen til SIAN (stopp islamiseringen av Norge). Politiet stillet mannsterke opp og fikk roet partene. Ironisk nok lå Konfliktrådets stand ved siden av SIANs. Bare Agder Historielag lå imellom. Neste dag ble SIANs bod fjernet. (Rødt fikk bli).

 

Det ble kaffe og is til dessert på Amfi senteret og en god spasertur tilbake til sykehuset. Det ble ny medisinering kl 18.00, og for å unngå kjedsomheten og depresjon, tok jeg igjen beina fatt og havnet i Pollen. Et yrende liv møtte meg der nede. Alle restaurantene var fulle av folk og politikere. (Ja, for det er vel 2 forskjellige ting)? Det var faktisk litt hyggelig å se kjente politikere og TV-folk sitte sammen med motstandere å hygge seg med god mat og drikke, latter og hyggelig prat. Nå var faktisk den fryktede borgerkrigen langt unna! Jeg fant et bord med god utsikt på Sportspuben og satte meg ned med en pils. Her kunne jeg sitte å se den ene kjendisen etter den andre passere i sommerkvelden. 2 lokale gutter i 40-50 årsalderen kom bort og spurte om de kunne sitte ved bordet mitt. Det ble fort en hyggelig samtale om Arendals historie contra Kristiansands historie, og vi ble til sist enige om at det var dumt av Arendalittene at de ikke hadde tro på dampmaskinen! 

Jeg skulle tilbake til sykehuset til kl. 24.00 av kjente årsaker, så allerede kl. 22.30 ruslet jeg bortover Pollen for å finne en taxi. Der var taxikøen 30m lang, bussene slutter å gå til sykehuset kl.17.00, så jeg tok beina fatt igjen. 1/2 time senere stod jeg igjen og ringte på døren for å fortelle at jeg bor her, og resten av kvelden gikk med på å se Real Madrid vinne 2-0 over Barcelona.

Kl.03.15 gikk døren opp, lyset ble tent og 2 sykepleiere hvisket med «ropert» mens de ryddet ut senga og tingene til Hells Angels. En ny pasient ble trillet inn, og han ville helst ha lyset på. Jeg regner med at de hadde glemt det lå en annen person bak forhenget, nærmest vinduet. Jeg fikk orden på lysproblemet og ble igjen vekket kl.04.30 da min nye samboer måtte ha medisiner. Så var det min tur kl.06.00. De hadde (som tidligere nevnt) det meget travelt på avdelingen. Det tok 20 minutter med medisinen min, men først etter 1 time og 5min, fikk jeg kontakt med en som kunne koble meg fra doseringen. 

Jeg har sluttet å synes synd på meg selv når jeg ser mine medpasienter. Det finnes pasienter her som var her da jeg var innlagt i fjor! Det finnes pasienter her som ligger og roper på sykesøster og oppmerksomhet hele tiden. Folk som ikke kommer ut av senga si. Folk som må ha hjelp til å spise, vaske seg, gå på toalettet og til og med snu seg i senga. 

Den nye «samboeren» min fant en knapp på fjernkontrollen, så TV´n stod på NRK 2 på «full pinne». Jeg holdt et lite kurs i fjernkontrollbruk, men etter fullført bolk 3 ble vi enige om å kun bruke 2 knapper. (+ og - på kanaler, + og - på volum). Det holdt i ca 2 minutter, så poppet det opp innstillingsmenyer og lyd på «full pinne». Jeg fikk akkurat dempet lyden til normalnivå da legevisitten dukket opp. Denne gangen var det overlege Gundersen (damen som åpnet meg og renset infeksjonen i oktober). Igjen måtte jeg droppe buksa og sykesøster tok frem et kamera og knipset noen delikate bilder av rompa mi. (Vi ble enige om at de ikke skulle havne på Facebook). Rompa mi var så fin at jeg kunne reise hjem i dag og fortsette penicillinkuren med piller. Yeeeeih! Nå var det bare å sette seg ned å vente på utskrivelse og resept, så skulle Dexter snart få en luftetur. De hadde blitt enige om at jeg måtte ta en blodprøve til før jeg fikk reise. Kl. 13.00 var det klart at CRP var nede på 9 og blodverdiene så fine ut. Jeg dekket til de perforerte armene mine (albuehulene mine var som på en narkoman) og snart satt jeg i bilen på vei hjem meg en eske Apocillin i lomma.

Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig «høy i hatten» da jeg var nødt til å avbryte båtturen forrige lørdag. Det var heldigvis bare et skremmeskudd. Sist gang tok det 10 uker å bli kvitt uvesenet og i værste scenario sa legen at vi måtte ta hele operasjonen fra begynnelsen nok en gang. Ut med protesen, skylle og rense, inn med en ny, sy igjen og begynne på en ny antibiotikarunde. Heldigvis tok det bare 1 uke å bli kvitt uvesenet.


Jeg satt og hørte på radio at det dør 25000 mennesker i Europa i året på grunn av resistente gule stafylokokker, men at det problemet er verst syd i Europa hvor folk enkelt kan få fatt i antibiotika til enhver tid. Det er heldigvis en helt annen kontroll med slike medisiner i Norge. Jeg lå på smitteavdelingen på Arendal sykehus og et av problemene de ansatte hadde der var hvor de skulle plassere pasientene. At avdelingen er slitt og trenger en skikkelig overhaling, gjør ikke saken noe bedre. Det er snart et år siden jeg var der sist, og den samme speilen som var knekket den gangen, var der fremdeles. Malingen på toalettstøtten var fremdeles flasset av, veggene hadde de samme stygge merkene og kort sakt, ingenting var vedlikeholdt. Det koster ca 150.000,- kroner å gi meg en ny hofte, men jeg tipper vi må legge til minst like mye for behandlingen jeg har fått i ettertid p.g.a. glipp i rutiner, renhold og vedlikehold av bygninger. Streptokokker/ stafylokokker (eller sykehusbakterier, som de også kalles) bør bekjempes med alle midler. Som sakt var mitt tilfelle nærmest et skremmeskudd, men når jeg ser på andre pasienter som har det mye verre, blir jeg mer og mer klar over at investering i folks helse er den beste investeringen som finnes for landet vårt. Så enten politikerne er rød, grønne, blå eller gule, er dette en sak de alle burde prioritere i programmene sine og gjennomføre.

Leger, sykepleiere og andre ansatte ved Arendal sykehus gjør en fantastisk jobb. De står på hele døgnet, er blide og hyggelige å snakke med og er utsatt for mas og til tider hets fra enkelte pasienter som ikke kan forstå hvorfor de ikke får all oppmerksomheten. Jeg takker Gud for mennesker som velger å stå til tjeneste for å hjelpe andre mennesker og utsetter seg selv for faren ved smitte og annet ubehag.

Jeg takker alle ved sengepost 3C for super service og håper vi aldri treffes igjen akkurat der!