Arendals(j)uka med en annen vri!

2017 begynte godt. Jeg kom igang med trening og hofte og operasjonssår så ut til å fungere bedre og bedre. Sommeren stod for døren og båten kunne klargjøres for sjøsetting. Jeg oppdaget væske i et hulrom i bunnen av båten og fant fram oljelensepumpa for å pumpe det ut. Da oppdaget jeg at det var grønt. Diesel!

Det ble fort konkludert med at det var hull i dieseltanken. Selv om det bare hadde lekket ut 4-5 liter var det fornuftig å få ny tank. 14 dager senere og 30.000,- fattigere, hadde jeg fått ny, tett tank. Det ble noen fine dager og netter i båten, selv om været ikke var det beste.

Den 8. Juli 2017 fikk jeg mitt 4. barnebarn, og for første gang ble jeg farfar! Thomas og Silje fikk en aldeles nydelig liten skapning som de kalte Alva Sofia.

En uke senere reiste Ruth og jeg til Oslo for å se vidunderet, og vidunderlig var hun. Thomas, Silje og lille Alva Sofia skulle komme til Kristiansand til Thomas gebursdag 14. august så huset ble gjort klart til besøk med barneseng, stellebord og ting.

Lørdag 12. og søndag 13., så ut til å bli et par flotte sommerdager, så Ruth og jeg dro ut i båten for å nyte sommeren nok en gang. Vi hygget oss i solen med bading og kryssord, og etter et bad merket jeg litt svie på venstre skinke. Tenkte jeg må ha kommet bort i en manet eller noe. Jeg kokte sammen en fiskesuppe, åpnet en Cava og vi spiste oss god og mette. VM i friidrett gikk på TV og plutselig begynte jeg å fryse. «Ikke tøys» sa Ruth. «Det er jo over 20 grader her!» Jeg tok en ekstra titt på skinka, og jo da! Ganske riktig! Merket på venstre skinke var blitt enda større. Det lignet mistenkelig på infeksjonen jeg fikk i oktober 2016, men nå hadde jeg jo vært frisk i over 8 måneder! Det kunne jo ikke være det som var kommet tilbake?

Vi konkluderte med at det var best å ta en tur til legevakta. Jeg ankom legevakta kl 21.50 og etter å ha forklart hoftehistorien min, ble jeg sendt over til akutten. Etter en del blodprøver og 2 brødskiver, fikk jeg beskjed om å faste og måtte bli på overvåkningen til dagen etter. Hver time ble jeg vekket for å ta blodtrykk, temperatur og puls.

Kl 08.00 ble jeg satt i en taxi og kjørt til Arendal sykehus til tross for mine innstendige protester! Det var mye biler på vei til Arendal sentrum denne morgenen. Det var «Arendalsuka» som skulle begynne med alle politiske partier som skulle sloss med hverandre for å vinne velgere til valget senere i år. (Det nærmeste vi kommer borgerkrig her i landet for tiden). Kl 08.50 ble jeg tatt imot på akutten og etter flere blodprøver, puls, blodtrykk, temperaturmålinger og EKG, ble jeg transportert til et rom på smitteavdelingen. Naborommet til mitt forrige «hjem». Fastende og tørst ble jeg liggende frem til kl 12.00. Så bar det ned til røntgenavdelingen for CT. Den veneflonen jeg tidligere hadde fått saltvann og parasett gjennom, kunne ikke brukes til kontrastvæske da den ikke traff blodåren, så derfor fikk jeg en ny i albuehulen. Kl.13.30 fikk jeg beskjed om at jeg kunne få spise, for det var ikke planlagt noen operasjon på meg før de hadde konferert med overlegen neste dag. De kunne ikke se noen infeksjon i protesen. Jeg fikk søndagsmiddagen og den var ikke blitt bedre siden jeg var her sist. 

Mandag morgen kl 06.00. I går sov jeg mange ganger mens jeg lå og ventet på noe skulle skje. Det var jo søndag, så alt gikk i «sirup». I dag var det Thomas gebursdag og jeg fikk sendt en gratulasjon på Facebook. Jeg tok en tur ut i spisesalen for å se etter litt frokost, men det var vel optimistisk. «Frokost kl. 08.15» sto det på plakaten. Jeg treiv en banan og en kopp kaffe så jeg kunne klare meg de neste 2 timene. 

KL.11.10 dukket en gammel kjenning opp i døren. Overlege Mjåland kom og hilste på. «Ikke hyggelig å se deg igjen» sa han, og jeg fulgte opp med: «Jeg vil ikke akkurat si takk for sist!» Han kunne opplyse om at de hadde sett på CT-bildene mine og mente denne infeksjonen var noe som satt ytterst, under huden. Jeg hadde en CRP på 90. De ville gi meg penicillin 4 ganger i døgnet i et par dager, for å se utviklingen. Om det da ble bedre, skulle jeg få fortsette med pillekur til infeksjonen var borte. Dersom det ikke hjalp, måtte de vurdere og skifte ut protesen med en ny og rense hele såret. 

Veneflonen jeg fikk på CT var irriterende. Hver gang jeg bøyde armen var det vondt. Jeg fikk denne byttet ut med en ny som også var irriterende vond, så for fjerde gang, fikk jeg en som fungerte, og jeg kunne få min første penicillindose. Sykesøster lurte på om jeg ellers var frisk. Jeg fortalte at det var jeg, men jeg hadde litt tynn mage i dag. Jeg regnet med at det var fordi jeg hadde begynt å spise sykehusmaten igjen. I dag var det «sprøbakt rødspette med potet, salat og rømmedressing.» Jeg fatter ikke hva de legger i betegnelsen «Sprøbakt»? Sykesøstrene/pleierne var fremdeles like hyggelige engler som sist gang og jeg er enig med Hr. Fleksnes: Det MÅ være et kall å jobbe som sykepleier! De er bare fantastiske!

Jeg kunne gå ut mellom dosene så mye jeg ville. Det var jo Arendalsuka som begynte denne mandagen. Jeg tok derfor en tur til byen for å se på livet. Det krydde av folk over alt. Jeg satte meg ned på en kafé med en kopp kaffe. Bjørnar Moxnes fra partiet Rødt, og Bård Vegar Solhjell fra SV slentret forbi. Jeg drakk opp kaffen og fortet meg tilbake til sykehuset før jeg ble dårlig.

Tilbake på sykehuset fikk jeg telefon fra sønnen som jeg fikk gratulert med dagen. Jeg nevnte for han at det var mulig for meg å gå ut mellom penicillindosene. Etter samtalen kom det en melding på Messenger. «Det går direktebuss fra Harebakken til Kristiansand kl.18.10. Får du dosen litt tidligere kan du nå den og ta bilen tilbake til dosen kl.24.00.» skrev Ruth. God idé! Som sakt, så gjort. Jeg var hjemme kl 19.15 og kom til helstekt entrecôte med fløtegratinerte poteter og nydelig saus og salat. Alva Sofia sov fredelig i vogna si hele kvelden og Dexter spiste endelig maten sin. Den hadde han ikke rørt siden jeg forsvant. Vi hadde en trivelig kveld sammen, og jeg kunne ta bilturen tilbake til Arendal. Bilen ble parkert i parkeringshuset, hovedinngangen var låst så jeg måtte ringe på til vakta. «Hallo! Hva vil du?» «Jeg bor her» svarte jeg. «OK,» var svaret, og døren gikk opp. Jeg fant frem til rommet mitt og undret meg over at det hang en gul advarsel på døra mi om smittefare. Jeg gikk inn og tente lyset og oppdaget at en person lå i senga mi. Jeg satte kroppen hurtig i revers og fant en sykepleier. «Åh ja. Der er du ja! Vi har flyttet deg inn på 337 da vi måtte ha enerommet ditt til en smittepasient.

Kl. 24.00 fikk jeg en ny dose penicillin og en romkamerat. En fyr fra Hells Angels som var inne og opererte ut ei pistolkule i leggen som han hadde fått i USA for noen år siden. En snakkesalig og hyggelig basse. Joda. Jeg fikk sove sånn i halv 2 tiden den natta, og fikk ny dose kl. 06.00.

Etter en utsøkt frokost kl. 08.15 (Cornflakes), fulgte blodtrykk, puls og temperatur. Jeg avtalte med sykepleier at jeg skulle få neste dose 1/2 time tidligere så jeg kunne kjøre hjem og lufte «bikkja» i Kristiansand. Plutselig veltet det inn med folk, og avdelingen ble nesten full. Det ble mye arbeid på de ansatte, så dosen kom allikevel til normal tid, men jeg kom meg hjem til Dexter og tur ble det både på han og meg. Kontorarbeid lå og ventet på meg, så da fikk jeg også orden på det. En deilig dusj og rene klær fikk jeg også tid til. Dexter og jeg fikk oss nok en tur ut og igjen satte jeg kursen mot Arendalsuka.

I Arendal var alt som da jeg dro. En gjeng med sykepleiere fløy rundt i gangene med armene fulle av arbeid, og på rommet satt bare «Hells Angels» i rullestolen sin og puslet med sitt. Candy Crush fikk seg en omgang, kryssord ble forsøkt løst (og gitt opp) og jeg fikk notert litt i bloggen min. Nede i byen kranglet politikerne som de pleier og beskyldte hverandre for brutte valgløfter både nå og for mange år siden, og alt dette ble behørlig kommentert på TV. Jeg bestemte meg for å slå av TV’n og gå og forhåndsstemme når jeg kommer hjem. Så slipper jeg i hvertfall å bli påvirket av løgner. Ja, for det er ingen tvil om at de lyver når de hele tiden sier: «Det er ikke riktig!» - For et sirkus!

Nå følte jeg meg mye bedre enn på lørdag. Den røde skinka begynte å få tilbake hudfargen, feberen var borte og jeg hadde slått meg til ro med at denne gangen var streptokokkene ikke dypt inne i hofta, men i det ytterste lag med hud. 2-3 kaffekopper og en godtepose senere, fikk jeg nattdosen med penicillin og kunne legge meg for natten. 

Apropos Arendalsuka! Det er vist tillat over alt i Arendal å lyve denne uka. «Bløtkokte egg» sto det på frokostbordet. De var harde som stein! Nesten grønne! «Løftebrudd» kaller jeg det! Du gir ikke en gammel kokk et hardkokt egg og påstår det er bløtkokt! Vil de ha borgerkrig, skal de jammen få det! 

Jeg fikk «hønegranaten» plassert dypt ned i magesekken og tuslet tilbake til rommet med kaffekoppen. En «engel» kom inn og ville gi meg flere nålestikk i min fra før perforerte arm, og jeg kunne igjen ta frem iPaden å blogge litt. En kort god-morgen-samtale med fruen der hjemme og så var dagen igang. 

Mjåland kom på legevisitt og meddelte «Hells Angels» at kan kunne «broome» hjem på permisjon og måtte komme tilbake fredag morgen. Så henvendte han seg til meg og sa: «Få se på rompa di!» «Javist» sa jeg og brettet ned. «Der ser det fint ut», sa han. - «Det sier kona og». 

Han ville gjerne at jeg fortsatte et par dager til med intravenøs behandling, så kunne jeg reise hjem og gå over på tabletter fra fredag. Det var jo gode nyheter. Sykesøster kom inn og sa at hun kunne komme litt tidligere med 12-dosen siden jeg skulle hjem å lufte hunden. 

Hun kom som avtalt, men måtte skifte ut veneflonen da den ikke fungerte bra. Jeg ble «tanket opp» og så tikket det inn en melding på mobilen. Det var «stedtjeneren» som opplyste hvor Thomas, Silje og Alva Sofia var og at de var på vei til Arendal Sykehus med ankomst om 24 min. 21 min. senere var penicillindosen tom og jeg gikk ned og møtte dem ved hovedinngangen. I mellomtiden hadde jeg snakket med Ruth som sa hun hadde krysset timelisten sin så hun kunne gå hjem til Dexter et par timer. Det passet jo bra. Dermed kunne jeg få litt mer tid til «Oslofolket». Det var ekstra hyggelig at de stakk innom slik at jeg kunne få holde og klemme litt på mitt nye barnebarn.

Etter besøket tok jeg nok en gang «tempen» på Arendalsuka. Det var nesten ikke mulig å finne plass på noen restaurant, men jeg fikk et bord på sportspuben. Det ble Baconburger til middag. Vanvittig mange mennesker og stander. Det var sikkert tilfeldig at en bonde hadde stilt seg i nærheten av Senterpartiets stand, men det luktet faktisk fjøs der og da. Litt bråk brygget det også opp til. Heftig diskusjon og håndgemeng ble det da en fra Rødt ville diskutere høylydt med folka i standen til SIAN (stopp islamiseringen av Norge). Politiet stillet mannsterke opp og fikk roet partene. Ironisk nok lå Konfliktrådets stand ved siden av SIANs. Bare Agder Historielag lå imellom. Neste dag ble SIANs bod fjernet. (Rødt fikk bli).

 

Det ble kaffe og is til dessert på Amfi senteret og en god spasertur tilbake til sykehuset. Det ble ny medisinering kl 18.00, og for å unngå kjedsomheten og depresjon, tok jeg igjen beina fatt og havnet i Pollen. Et yrende liv møtte meg der nede. Alle restaurantene var fulle av folk og politikere. (Ja, for det er vel 2 forskjellige ting)? Det var faktisk litt hyggelig å se kjente politikere og TV-folk sitte sammen med motstandere å hygge seg med god mat og drikke, latter og hyggelig prat. Nå var faktisk den fryktede borgerkrigen langt unna! Jeg fant et bord med god utsikt på Sportspuben og satte meg ned med en pils. Her kunne jeg sitte å se den ene kjendisen etter den andre passere i sommerkvelden. 2 lokale gutter i 40-50 årsalderen kom bort og spurte om de kunne sitte ved bordet mitt. Det ble fort en hyggelig samtale om Arendals historie contra Kristiansands historie, og vi ble til sist enige om at det var dumt av Arendalittene at de ikke hadde tro på dampmaskinen! 

Jeg skulle tilbake til sykehuset til kl. 24.00 av kjente årsaker, så allerede kl. 22.30 ruslet jeg bortover Pollen for å finne en taxi. Der var taxikøen 30m lang, bussene slutter å gå til sykehuset kl.17.00, så jeg tok beina fatt igjen. 1/2 time senere stod jeg igjen og ringte på døren for å fortelle at jeg bor her, og resten av kvelden gikk med på å se Real Madrid vinne 2-0 over Barcelona.

Kl.03.15 gikk døren opp, lyset ble tent og 2 sykepleiere hvisket med «ropert» mens de ryddet ut senga og tingene til Hells Angels. En ny pasient ble trillet inn, og han ville helst ha lyset på. Jeg regner med at de hadde glemt det lå en annen person bak forhenget, nærmest vinduet. Jeg fikk orden på lysproblemet og ble igjen vekket kl.04.30 da min nye samboer måtte ha medisiner. Så var det min tur kl.06.00. De hadde (som tidligere nevnt) det meget travelt på avdelingen. Det tok 20 minutter med medisinen min, men først etter 1 time og 5min, fikk jeg kontakt med en som kunne koble meg fra doseringen. 

Jeg har sluttet å synes synd på meg selv når jeg ser mine medpasienter. Det finnes pasienter her som var her da jeg var innlagt i fjor! Det finnes pasienter her som ligger og roper på sykesøster og oppmerksomhet hele tiden. Folk som ikke kommer ut av senga si. Folk som må ha hjelp til å spise, vaske seg, gå på toalettet og til og med snu seg i senga. 

Den nye «samboeren» min fant en knapp på fjernkontrollen, så TV´n stod på NRK 2 på «full pinne». Jeg holdt et lite kurs i fjernkontrollbruk, men etter fullført bolk 3 ble vi enige om å kun bruke 2 knapper. (+ og - på kanaler, + og - på volum). Det holdt i ca 2 minutter, så poppet det opp innstillingsmenyer og lyd på «full pinne». Jeg fikk akkurat dempet lyden til normalnivå da legevisitten dukket opp. Denne gangen var det overlege Gundersen (damen som åpnet meg og renset infeksjonen i oktober). Igjen måtte jeg droppe buksa og sykesøster tok frem et kamera og knipset noen delikate bilder av rompa mi. (Vi ble enige om at de ikke skulle havne på Facebook). Rompa mi var så fin at jeg kunne reise hjem i dag og fortsette penicillinkuren med piller. Yeeeeih! Nå var det bare å sette seg ned å vente på utskrivelse og resept, så skulle Dexter snart få en luftetur. De hadde blitt enige om at jeg måtte ta en blodprøve til før jeg fikk reise. Kl. 13.00 var det klart at CRP var nede på 9 og blodverdiene så fine ut. Jeg dekket til de perforerte armene mine (albuehulene mine var som på en narkoman) og snart satt jeg i bilen på vei hjem meg en eske Apocillin i lomma.

Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig «høy i hatten» da jeg var nødt til å avbryte båtturen forrige lørdag. Det var heldigvis bare et skremmeskudd. Sist gang tok det 10 uker å bli kvitt uvesenet og i værste scenario sa legen at vi måtte ta hele operasjonen fra begynnelsen nok en gang. Ut med protesen, skylle og rense, inn med en ny, sy igjen og begynne på en ny antibiotikarunde. Heldigvis tok det bare 1 uke å bli kvitt uvesenet.


Jeg satt og hørte på radio at det dør 25000 mennesker i Europa i året på grunn av resistente gule stafylokokker, men at det problemet er verst syd i Europa hvor folk enkelt kan få fatt i antibiotika til enhver tid. Det er heldigvis en helt annen kontroll med slike medisiner i Norge. Jeg lå på smitteavdelingen på Arendal sykehus og et av problemene de ansatte hadde der var hvor de skulle plassere pasientene. At avdelingen er slitt og trenger en skikkelig overhaling, gjør ikke saken noe bedre. Det er snart et år siden jeg var der sist, og den samme speilen som var knekket den gangen, var der fremdeles. Malingen på toalettstøtten var fremdeles flasset av, veggene hadde de samme stygge merkene og kort sakt, ingenting var vedlikeholdt. Det koster ca 150.000,- kroner å gi meg en ny hofte, men jeg tipper vi må legge til minst like mye for behandlingen jeg har fått i ettertid p.g.a. glipp i rutiner, renhold og vedlikehold av bygninger. Streptokokker/ stafylokokker (eller sykehusbakterier, som de også kalles) bør bekjempes med alle midler. Som sakt var mitt tilfelle nærmest et skremmeskudd, men når jeg ser på andre pasienter som har det mye verre, blir jeg mer og mer klar over at investering i folks helse er den beste investeringen som finnes for landet vårt. Så enten politikerne er rød, grønne, blå eller gule, er dette en sak de alle burde prioritere i programmene sine og gjennomføre.

Leger, sykepleiere og andre ansatte ved Arendal sykehus gjør en fantastisk jobb. De står på hele døgnet, er blide og hyggelige å snakke med og er utsatt for mas og til tider hets fra enkelte pasienter som ikke kan forstå hvorfor de ikke får all oppmerksomheten. Jeg takker Gud for mennesker som velger å stå til tjeneste for å hjelpe andre mennesker og utsetter seg selv for faren ved smitte og annet ubehag.

Jeg takker alle ved sengepost 3C for super service og håper vi aldri treffes igjen akkurat der!

Litt andre rutiner. (Del 6)

Kristiansand sykehus, pasienthotellet 4. etg. "Hei og velkommen til oss." En alle tiders hyggelig dame tok imot meg og viste meg rundt. Jeg fikk et værelse med TV-signal, kunne selv få spise i spisestua. Kaffe, kake, frukt og drikke kunne jeg forsyne meg med når det måtte passe. Dette så jo lovende ut! Etter en penicillindose kl 17.00, dro jeg hjem til Ruth som ventet med litt kveldsmat. Litt andre rutiner enn jeg var vandt med de siste 3 uker.

Hjemme hadde innkjørselen fått helt ny, skinnende svart asfalt, fremdeles varm. Kjempeflott! Det blir nedtur og måtte fortelle Julian at de ikke fant noen skatt under krysset. Jeg var tilbake på "hotellet" for ny dose kl.23.00, og ble der over natten. Kl.06.00 var det igjen tid for medisin, og etter en fin frokost i spisestua, dro jeg hjem og gikk en tur med Dexter, satt på plass søppeldunkene som var tømt, fikk unnagjort litt kontorarbeid og dro tilbake til "hotellet" for mer medisin. Litt andre rutiner.

Det er ikke bare i Arendal det finnes engler. 2 stk av nevnte sort, kom inn på rommet mitt, dro av meg buksa og fjernet stingene. Den ene var student og skulle prøve seg. Hun var kjempeflink! Det var en lettelse å få fjernet hardangersømmen. Nå kunne jeg ikke lenger merke såret. En delikat lunsj ble inntatt, noen ord ble notert i bloggen, og jeg kunne ta en tur ut igjen i egen bil. Litt andre rutiner. Hjem igjen til Dexter, en tur på butikken, forberede middag. Det er utrolig hvor godt det er å komme tilbake til gamle rutiner. Det ble indisk mat denne kvelden. Jeg var tilbake på "hotellet" for ny dose kl.23.00 og ble der denne natten. God seng, for øvrig.

Her i Kr.sand går det nå slag i slag. Frem og tilbake mellom sykehus og hjemme hver 6. time. Tilbake på sykehuset til kl.23.00 for dose og nattesøvn, og der hadde jeg fått en romkamerat. Han skulle operere hofte neste dag og var en svært så hyggelig fyr. Det ble en god natt søvn uten snorking eller bråk.

Ny dag, penicillin, frokost, blodprøve og CRP var nede på 5,4. Så en tur hjem for tur med bikkja. Tilbake til hotellet, og der var det jammen en ny romkamerat igjen. Han skulle også bare være en natt og operere en bit av nyra. Dagen gikk med de faste dosene og tur/retur hjemmet og natten kom. Det viste seg at fyren med nyra hadde et voldsomt register av lyder. Han snorket som en elg i brunst, og når han ikke snorket var han visstnok på fest i drømmeland. Det var latter, rop og prat og jeg tror jeg duppet av ca 17 ganger før han ble vekket av sykesøster som skulle hjelpe med å gjøre ham klar for operasjon. Det ble piller og dusjing i spesialsåpe, over i ny sykeseng på hjul, som ble trillet tilbake på rommet på andre siden av mitt forheng. Det hjalp ikke mye med forhenget, lyden ble overhodet ikke dempet. Kl. 07.30 ble han trillet ut og jeg fikk 1/2 time stillhet før frokost. En engel kom og hentet bagasjen hans og jeg var igjen alene.

Jeg dro hjem på formiddagen, tilbake for ny dose kl. 12, og ja, ganske riktig, der hadde jeg fått en ny romkamerat nok en gang. Akkurat som i Arendal, hadde jeg nå fått en romkompis som hadde amputert tær og hadde sår som ikke ville gro pga diabetes. Han hadde også et stort behov for å fortelle ting. Alt mulig, hele tiden. Jeg dro hjem etter kl.12, gjorde klart til et deilig måltid senere og dro tilbake for ny dose kl.17 og han holdt fremdeles på med å fortelle. Jeg returnerte til hjemmet med god mat sammen med min kjære, og så tilbake til hotellet og romkameraten for flere fortellinger. Selv da jeg tok på hodetelefoner, fant frem iPaden og slukket lyset, fortsatte historiene. I tillegg til diabetes, kunne han fortelle mens han vekslet mellom 3 mobiltelefoner, at han hadde hatt flere operasjoner i ryggen og beinet, og hadde ADHD. - Aha! Da forstod jeg......

Det var en hyggelig fyr, men jeg kunne godt tenke meg litt fred og ro, så neste dag (fredag) planla jeg et bedre måltid hjemme og en natt i min egen seng. Det ble en fantastisk hyggelig kveld med stekt torskerygg på ertepurré m/bacon og tranebær og litt hygge sammen med min kjære og fyr på peisen, og da jeg kom tilbake neste dag, kom en av englene og tilbød meg et nytt enerom. De hadde også blitt kjent med romkameraten min og syntes jeg skulle få litt fred. De mente også at det var lurt å skille oss da jeg hadde streptokokker og han hadde åpne sår. (God grunn).

Jeg fikk et nytt værelse, og her var det flere kanaler på TV'n, Vebjørn Sand på veggen og en bedre og bredere seng enn den allerede gode seng jeg hadde fra før. Ruth og Lisa og de andre ansatte på Barberer'n var på messe i Sandnes denne lørdagen. De hadde bilen vår med vinterdekk og jeg fikk låne en liten bil med sommerdekk så jeg kunne komme til og fra sykehuset. Jeg dro til sykehuset kl. 17 i regnvær og da jeg kom hjem igjen kl. 18, var det kommet 10 cm med snø, så bilen endte i garasjen med lukket port.

Det ble taxi frem og tilbake mellom dosene, og da jeg på søndag morgen kom hjem, var det 30-35 cm snø i oppkjørselen og på veien hadde det vært en brøytebil og lagt ei kjempefonn forran garasjen. Ikke bare var lånebilen der inne, men foran den sto snøfreseren. Jeg måtte selvsagt ta taxi tilbake til ny dose og ble på sykehuset til Lisa kom og hentet meg etter returen fra Sandnes. Det var allehelgenssøndag og derfor kjørte vi innom kirkegården for å tenne et lys for min mor og far. Der, for 'nte gang hadde noen stjålet blomstervasen som stod på graven. Jeg hadde risset inn "FOSSELI" på siden, men jeg håper tyven har god samvittighet når han hadde med blomster til graven han besøkte! Vel hjemme på Hellemyr kom Erik som hjalp med å få skuffet foran garasjen og få fri snøfreseren. Mens jeg var på sykehuset for penicillin, hadde naboen Geir kjørt snøfreseren sin i en stripe opp til inngangsdøren, så slapp Ruth å stampe i snøen for å komme inn. Det er flott med gode naboer. Erik freste bort resten av snøen i innkjørselen så nå var det normal vinter på Vestkollen med plass til bilen i oppkjørselen. Det er flott med gode svigersønner også!

Tilbake på sykehushotellet mandag ettermiddag, hadde jeg nok en gang fått en ny romkamerat. Denne gangen var det en ung gutt fra Flekkefjord som hadde fjernet mandlene. Stakkars gutt. Det er ikke lett å svelge med nyopererte mandler! Ikke er det lett å snakke heller, så her var det stor kontrast til den forrige. Blodprøven tidligere denne morgenen viste at CRP hadde steget til 6,7. Ville jeg noensinne komme meg ned på 5? Jeg syntes mandelgutten fortjente fred og ro, så jeg sov hjemme neste natt. Jeg gjorde en avtale med sykepleier. Kveldsdosen mellom kl. 22 og 23, og neste morgen kl. 07. Det var deilig å sove hjemme i egen seng. Jeg var satt opp på blodprøve denne morgenen, så etter 07-dosen, lå jeg bare og ventet på frokost og blod. Jeg tenkte: "Blodpudding til frokost er det lenge siden jeg har spist. Kanskje det ikke er noen god idé på sykehuset!"

Etter frokost og blodprøve dro jeg hjem og gikk en tur med Dexter. Han elsker snø og skulle selvfølgelig opp å snuse i alle fondene. Det var surt og kaldt, så turen ble ikke så veldig lang. Vel tilbake for ny dose medisin kl. 11, var gutten med mandlene (eller uten) hentet hjem til Flekkefjord. Jeg fikk svar på blodprøven at CRP nå var nede i 5,3. Fornøyd dro jeg hjem via Plantasjen for å kjøpe 10 sekker ved, og tok inn posten. Der lå det 2 brev fra Sørlandets Sykehus. Det ene var et skjema hvor jeg skulle fylle ut hvordan det hadde gått med proteseoperasjonen. Hadde jeg opplevd irritasjon rundt eller i operasjonssåret? Hadde såret væsket? Eller var alt OK? De sender altså ut skjemaer med masse spørsmål, men har de ikke tilgang til journalene våre? Jeg vurderte om jeg bare skulle returnere skjemaet med beskjed om at "dessverre falt venstre ben av etter en uke". De hadde også lagt til et skjema som i tilfelle infeksjon, måtte fylles ut av legen som hadde utført operasjonen og underskrives og stemples av ham. Brevet kom fra samme avdeling som hadde behandlet meg for denne ulykka i mer enn 3 uker! De måtte da vite at jeg hadde fått infeksjon! Det andre brevet var fra et annet kontor ved ortopedisk avdeling i Arendal med time til kontroll. De hadde heldigvis kontroll på situasjonen.

Onsdag 9.oktober hadde jeg fått time til MR hos Unilab i Kr.sand. Tidlig i mai måned spurte jeg fastlegen min om å bestille MR undersøkelse til min høyre skulder. Det skulle han, og han spurte meg bland annet om jeg hadde noe metall i kroppen. Jeg svarte at det hadde jeg ikke, men jeg ville få det i slutten av september. "Ja ja", sa han "men du får time lenge før det". 2-3 dager senere fikk jeg beskjed om at jeg var tildelt time 9. november. Altså 6 måneder ventetid. Men for et par tusen kroner, kunne jeg få time med det samme. (Må si det minner mistenkelig om systemet i korrupte land. Penger penger penger)! Et annet spørsmål var om jeg kunne gjennomføre MR med en Piccline i hjertet. Ingen på sykehuset kunne svare sikkert på det, men jeg fikk spørre på Unilab. På Unilab fant de etter hvert ut at det ikke var metall i Piccline, så da var det greit. MR-trommelen er som kjent ikke noen fornøyelse, og etter skanningen føltes det som jeg ikke fikk med meg skulderen hjem igjen. Den var skikkelig sovnet.

Var innom apoteket og hentet pillene jeg skulle bruke de neste 6 ukene. En bærepose full av esker med Apocillin-tabeletter. "De kan være litt tøffe for magen og tarmen," sa damen på apoteket. "Så det kan være smart å drikke endel Biola i den perioden." Det hørtes nesten litt skummelt ut. Jeg skulle jo tross alt ta 1 tablett 4 ganger i døgnet. Det var nå dagen før jeg skulle gå over på piller, og dermed reise hjem. Piccline skulle fjernes og jeg kunne igjen begynne hos fysioterapeuten. En av englene på sykehushotellet skulle fjerne Piccline, men det var fortsatt knyttet spenning til om jeg fikk besøk av en lege/ortoped. Skaden skulle også meldes inn til NPE (Norsk pasientskade-erstatning). Det var bare ingen på sykehuset som visste hvordan jeg skulle få fatt i dem. Blandt hundrevis av brosjyrer i resepsjonsområdet, fant jeg en om "Pasient- og brukerombud" med et telefonnummer for Vest Agder og bestemte meg for å prøve det dagen etter. Som sakt så gjordt. Der fikk jeg beskjed om å fylle ut skjemaet som jeg fant på nettet, å sende det inn. Dermed var hendelsen anmeldt.

Det var nå 10. november og dagen var kommet at jeg skulle hjem og over på piller. Jeg fikk sammen med 06-dosen, beskjed om at de ville ta en blodprøve av meg og at lege skulle komme i løpet av formiddagen, Piccline skulle fjernes og jeg kunne reise hjem. Blodprøve ble tatt, men noen lege dukket ikke opp, så det ble nok en dose i Piccline før lunsj. Selv om det er et problem som jeg har blitt påført på Arendal Sykehus, synes jeg allikevel det er litt merkelig at jeg i løpet av disse 10 dagene ikke har sett snurten av en eneste lege som var interessert i hvordan det gikk med meg. Jeg ser fornuften i at sykehuset som har påført meg problemet må selv rydde opp i det, men jeg fikk et sterkt inntrykk av at forholdet mellom Arendal og Kr.sand sykehus til tider er som det blir fremstilt i media. Misunnelse, kniving og lite samarbeidsvillige. En av sykepleierne hadde på et tidligere tidspunkt, spurt om jeg ikke skulle ha en legevisit fra ortopedisk avdeling. Men hun hadde bare fått beskjed om at det ikke var nødvendig. Hun skulle bare gjøre som beskrevet i brev fra Arendal. Jeg var jo ikke Kr.sands problem.

Jeg spurte om det tok lang tid før legen skulle komme, for jeg hadde en hund hjemme som ventet på å komme på tur. Neida, han var nok like rundt hjørnet. Kl.11.30 spurte jeg om hun kunne ringe ortopeden og spør om jeg kunne stikke av 1 time for å lufte hunden og komme tilbake igjen, men det var bare et øyeblikk, så skulle han komme. Min nye romkamerat som hadde langt større problemer enn mine og hadde vært ut og inn av sykehuset en rekke ganger, sa at vi burde foreslå at det ble et eget fag i legestudiet, "læren om hensynet til pasienten på venteværelse." Kl.12.45 gjorde jeg oppmerksom på at det nå var 1 time og et kvarter siden jeg ba om 1 time og ba henne ringe igjen. Kl.13.00 kom hun inn og sa: "Nå har legen kommet. Han skulle bare lese seg opp litt." 10 minutter senere kom hun tilbake og sa at nå kunne vi fjerne Piccline, og jeg kunne reise hjem. "Men, kommer ikke legen innom?" Var spørsmålet mitt. "Nei, han gikk igjen."

Jeg takket for meg, og reiste hjem. Jeg er nå igang med treningen hos fysioterapeuten. Jag må lære og gå som en mann, for foreløpig går jeg å vralter som ei and. Jeg spiser mine Apocillin-tabeletter 4 ganger om dagen, har en CRP på 4,7 (ved avreise sykehuset), og alt ser ut til å gå den riktige veien. Jeg har aldri før ligget på sykehus, så dette var en ny erfaring for meg. Mitt inntrykk er at uansett om jeg ligger på sykehus i Arendal eller Kristiansand, så er sykepleiere en egen rase (på jobb) som gjør en fantastisk innsats. Jeg er enig med Marve Fleksnes som sier det må være et kall og være sykesøster. Sitat: "Man får jo ikke folk til å kle seg ut slik om ikke det er et kall!" Det er langt mellom de som har "en dårlig dag"! Jeg har også registrert at streptokokker er "no dritt" (og fatter ikke hvorfor de kalles "kokker"), men det er jo ingen ting mot de som virkelig er syke. Jeg følte meg superfrisk hver dag når jeg så hva andre måtte slite med, og jeg takker Gud for en god helse og en påminnelse om at det ikke er en selvfølge.

Jeg håper dette er det siste jeg skriver om sykehusopphold, men ser frem til kontrollen jeg skal på i Arendal 1.desember. Da skal også første døra i julekalenderen åpnes!

Det er utrolig mange damer her (Del 5)

Forsiktig åpnet jeg døra for å se hva det var, og der fikk jeg øye på en dame i hvitt
som satt på en stor maskin på størrelse med en liten okse og kjørte frem og tilbake i gangen. 

Det ble ikke mye soving den natten. Som vanlig ble jeg vekket 24.00 og 06.00 og siden jeg ikke hadde spist siden tomatsuppa kl 20.30 og skulle være fastende, ønsket jeg å sove til 8-9. Klokka ble 9 og jeg hørte ingen ting. Jeg ringte på sykepleier og sa hun måtte få tak i legen og spørre hva som skjedde! Kl. 10.30 kom hun tilbake og sa legene holdt på å diskutere hva de skulle gjøre med meg. De hadde ventet på CT beskrivelsen. Jeg spurte om det sto "Sultestreik" på døra mi. Da legen var innom kvelden før og ba meg faste fra midnatt i tilfelle de måtte åpne meg igjen når de fikk CT resultatet neste morgen, ringte jeg til Ruth og fortalte hvordan ståa var. Det skulle jeg visst aldri ha gjort, for hun tok det like dårlig som meg. Det ble ikke mye soving på henne heller denne natten. Så da lå vi der, en i Arendal og en i Kristiansand og tenkte på hva som skulle skje. Skulle de åpne meg på nytt, eller skulle de bare drenere med en sprøyte? Kanskje de ikke behøvde å åpne alle 15 cm, de kunne kanskje bare nøye seg med 2? Var det fortsatt betennelse helt inn til protesen? Skulle vi tilbakestilles en uke? I verste fall, var det spredd seg til selve protesen? I så fall snakker vi om 3-4 måneder på sykehus! Men blodprøvene var jo fine, så det kunne jo ikke være betennelse! Spørsmålene var mange der vi lå i hver vår seng og filosoferte over ting vi egentlig ikke visste noe om. Fryktelig hvis Ruth måtte være alene hjemme i lang tid med full jobb, hus og Dexter som skulle passes og luftes. Hvorfor visste de ikke noe om CT'n før i "morra tidlig?"

Heldigvis er det bare drittvær ute! (Del 4)

Det er lørdag 15. oktober. Jeg fikk beskjed på legevisitten for noen dager siden, at jeg måtte være her kl. 12 og kl. 6 for penicillin, og det var veldig viktig. I dag får jeg besøk, og da er det viktig å være ferdig med slanger og ting. Jeg ventet, og ventet, og ventet. 

12.20! Hvor blir hun av? - 12.25! Kom nå! - 12.32! Yeahs! 

Jeg kommenterte at hun var sen, og fikk da vite at vi var 4 stykker som skulle ha medisin kl.12.00 så det tok tid å blande. "Da må dere begynne å blande litt før. Det er kun dårlig organisering" var svaret mitt. Da var jeg koblet på. Fra nå av ble livet mye bedre. Jeg fikk beskjed om at min CRP nå var nede i 48, og det var jo en bra nedgang fra 340 på tirsdag.  

Det er jeg som er far til Florence Nightingale! (Del 3)

"Få se på deg" sa Lisa. "Wow! Kom igjen du må på sykehuset!"

Det ble lammeknoker med selleri og søtpotetmos og deilig rød drikke den lørdagskvelden, samt en elendig fotballkamp som kanskje ikke burde vært sett, og søndag morgen tittet solen inn på frokostbordet og et rådyrpar listet seg på tvers over hagen og over til naboen. Akkurat sånn en deilig søndagsmorgen skal være, etter min mening.

Den vanlige dosen bedøvelse ble inntatt og fruen tok turen med Dexter. Ikke så veldig lang tur, for vi ble enige om å ta en litt lengre tur litt senere alle tre. Huset ble "shinet" over, og senere ble det lunsj og en lang tur med mor, hund og 2 krykker, for nå skulle jeg lære å gå rett. Etter ca. 800 meter, kjente jeg en tøff smerte i operasjonssåret. "Nå har jeg nok tatt i litt for tøft" tenkte jeg. Vi satte kursen hjemover igjen, og da klarte jeg så vidt å eke meg opp trappa og ned i godstolen. Etter hvert ble det allikevel søndagshygge med reinsdyrsteik, rødvinsmarinerte pærer, rosenkål, bacon og sopp som denne gangen ble servert av mor selv! Tenk det! Jeg visste ikke hun hadde det i seg. Det er jo tross alt jeg som er kokken her i huset.

Da var jeg hjemme igjen. (Del 2)

Nabo Geir på facebook: "Naboen skifter
nettleverandør ikke noe småtteri av graving
som skal til!

Det er jo helt utrolig hvor mye som skjer, bare jeg er borte et par dager for å skifte litt reservedeler.

Canal Digital hadde gravd opp hele gata. 4 gravemaskiner, 1 hjullaster og en diger traktor med henger sto på kryss og tvers. Halve oppkjørselen hos meg var gravd opp og ruller med plastkabler fargela hele området. Utrolig hvor mye folk roter bare jeg er borte et par dager! Likevel var det ingen problem å komme frem til inngangsdøra. Tuja-stubben utenfor inngangsdøra, sto fremdeles på sin plass. Ikke en gang en gravemaskin hadde klart å grave den opp!

Så gjenstår det bare å se hvor pent de rydder opp etter seg. Jeg var på møte med Telenor uka før hofta forsvant, og da ble det lovet at det skulle bli like fint i oppkjørselen som før. Han Telenorfyren pratet mye om utviklingen i teknologiverdenen, hvor fort den gikk og hvor viktig det var å kunne slukke kaffetrakteren hjemme på Hellemyr fra mobilen i Spania. Fiberkabel skulle graves ned i hele landet! Det forstår jeg godt. For jeg tror at trådløse løsninger er fremtiden, og da kan de likegodt bare grave ned det de har av fiberkabler. Det er jo sikkert 15 år siden vi hørte om fiberkabler første gang, og med dagens utvikling har vi vel snart 20G+ på telefonen, og når du surfer på nettet, kommer svaret før du begynner å skrive spørsmålet! Jeg syntes det var en god idé å få fikset opp i oppkjørselen og når Telenor tilbød seg å gjøre det gratis, takket jeg ja.

Min kone Ruth 30 sep på facebook:
"Hjemme igjen med ny hofte!"

Jeg hadde nok hoppet litt for mye rundt på krykkene denne fredagen, for når kvelden nærmet seg, fikk jeg behov for litt smertestillende. Fra sykehusapoteket fikk jeg med hjem en bærepose med piller og sprøyter. (Hadde jeg tatt en tur innom "rutebilen", kunne jeg tjent gode penger). På sykehuset fikk jeg Panodil til frokost, lunsj og kvelds sammen med Ibux. Det virket OK, men her var det ikke noen av de nevnte. Derimot var det 2x20 tabletter med Nobligan. På eskene sto det 2 tabletter 3-4 ganger daglig mot sterke smerter, sammen med 2 500mg Paracet. "OK", tenkte jeg, "det er sikker bra". 4 tabletter av nevnte sort (2 av hver) ble skylt ned med et glass drikke fra kommunen, og kroppen fant godstolen. 5 minutter, tror jeg det gikk, så følte jeg en intens varme i kroppen. Jeg begynte å klø over hele meg og det kjentes ut som en kraftig matforgiftning. Jeg ble kvalm og svimmel og glemte alt om hoftesmerter. (Kanskje det var det som meningen).

Ny Titan-hofte på 1 time! (Del 1)

Denne historien begynner 27.september 2016. Jeg hadde pakket ryggsekken ("Dæ'kke ryggsekk, Mofa, dæ' ransel!"-Emmas Ruths kommentar) med joggedress, iPad og ladere for sykehusopphold i Arendal. Endelig skulle den gamle "brokkolien" byttes ut med en av titan.

27.09.2016 på facebook: "Siste kveld på egen venstrehofte!"

Et siste måltid skulle inntas, og lysten falt på "rice and curry", skikkelig home-made. Ruth og jeg hadde et deilig måltid kl.19.00 og unnet oss en avslutning med en nydelig avec.

Det var ikke så lett å sove den påfølgende natten og det skulle fastes fra kl.24.00. Et glass vann før kl 06.00 den 28. var lov. Fremmøtte var satt til kl. 07.00 for operasjon. Jeg hadde fått en spesial klyster jeg skulle sette kvelden før. Den ble satt, og jeg kneip igjen. Etter en stund merket jeg at det var sterke saker jeg hadde inntatt, for det begynte å brenne og buldre der nede og jeg ble sittende 1/2 time før jeg nervøst turde reise meg. Natten gikk greit men "tenkeboksen" forstyrret nattesøvnen.