Da var jeg hjemme igjen. (Del 2)

Nabo Geir på facebook: "Naboen skifter
nettleverandør ikke noe småtteri av graving
som skal til!

Det er jo helt utrolig hvor mye som skjer, bare jeg er borte et par dager for å skifte litt reservedeler.

Canal Digital hadde gravd opp hele gata. 4 gravemaskiner, 1 hjullaster og en diger traktor med henger sto på kryss og tvers. Halve oppkjørselen hos meg var gravd opp og ruller med plastkabler fargela hele området. Utrolig hvor mye folk roter bare jeg er borte et par dager! Likevel var det ingen problem å komme frem til inngangsdøra. Tuja-stubben utenfor inngangsdøra, sto fremdeles på sin plass. Ikke en gang en gravemaskin hadde klart å grave den opp!

Så gjenstår det bare å se hvor pent de rydder opp etter seg. Jeg var på møte med Telenor uka før hofta forsvant, og da ble det lovet at det skulle bli like fint i oppkjørselen som før. Han Telenorfyren pratet mye om utviklingen i teknologiverdenen, hvor fort den gikk og hvor viktig det var å kunne slukke kaffetrakteren hjemme på Hellemyr fra mobilen i Spania. Fiberkabel skulle graves ned i hele landet! Det forstår jeg godt. For jeg tror at trådløse løsninger er fremtiden, og da kan de likegodt bare grave ned det de har av fiberkabler. Det er jo sikkert 15 år siden vi hørte om fiberkabler første gang, og med dagens utvikling har vi vel snart 20G+ på telefonen, og når du surfer på nettet, kommer svaret før du begynner å skrive spørsmålet! Jeg syntes det var en god idé å få fikset opp i oppkjørselen og når Telenor tilbød seg å gjøre det gratis, takket jeg ja.

Min kone Ruth 30 sep på facebook:
"Hjemme igjen med ny hofte!"

Jeg hadde nok hoppet litt for mye rundt på krykkene denne fredagen, for når kvelden nærmet seg, fikk jeg behov for litt smertestillende. Fra sykehusapoteket fikk jeg med hjem en bærepose med piller og sprøyter. (Hadde jeg tatt en tur innom "rutebilen", kunne jeg tjent gode penger). På sykehuset fikk jeg Panodil til frokost, lunsj og kvelds sammen med Ibux. Det virket OK, men her var det ikke noen av de nevnte. Derimot var det 2x20 tabletter med Nobligan. På eskene sto det 2 tabletter 3-4 ganger daglig mot sterke smerter, sammen med 2 500mg Paracet. "OK", tenkte jeg, "det er sikker bra". 4 tabletter av nevnte sort (2 av hver) ble skylt ned med et glass drikke fra kommunen, og kroppen fant godstolen. 5 minutter, tror jeg det gikk, så følte jeg en intens varme i kroppen. Jeg begynte å klø over hele meg og det kjentes ut som en kraftig matforgiftning. Jeg ble kvalm og svimmel og glemte alt om hoftesmerter. (Kanskje det var det som meningen).

Natten gikk likevel fint. Kroppen klarte å kvitte seg med det den ikke ville ha, og jeg fikk valget om å sove på ryggen eller magen. Jeg sov hele natten og ble vekket av en smilende husengel som spurte om jeg ville ha frokost. Jett om! Jeg svingte meg elegant ut av senga............eller kanskje jeg bør kalle det; ekte meg forsiktig ut mot sengekanten, loset forsiktig venstrebeinet i snilefart ned på gulvet, og vrikket overkroppen temmelig sexy opp i sittende posisjon. Dette tok ca.4 minutter.
Oi oi oi så stiv jeg var blitt i venstra. Paracet og Ibux sto nå strategisk plassert på nattbordet, og en morgendose av dette ble forretten til frokosten. Jeg tror jeg ble forfulgt, for ute på kjøkkenet hadde Ruth startet opp DAB'n og gjett hva som kom ut av den! Joda, helt riktig: "You make me feel so young......." Nå syntes jeg han Frank begynte å bli frekk!

En nydelig frokost med bløtkokt egg og det hele ble fortært, og sammen med Evergood kom nyheten: "Æ har invitert Lisa og de til middag i dag, så vi kan feire 'bursdagen din i dag i stedet for i morra! Vi ska' ha fårikål!" OK! Bra idé, tenkte jeg. Dermed forsvant fruen på handletur for å kjøpe sau og kål. 'Bursdag ja, tenkte jeg, Da må vi ha blaudis. 4 egg, 120 gr sukker, 120 gr mel og 1/2 ts bakepulver blir det skikkelig sukkerbrød av. Kaka sto ferdig og oppvaskmaskinen var tømt og fylt innen fruen returnerte til godset. Heldigvis hadde jeg fått klar beskjed i Arendal om at den nye kroppsdelen kunne belastes til smertegrensen, uten begrensning, så da var det jo ikke farlig om det kjentes litt. 2 Paracet og 1 Ibux i ny og ne, gjorde underverker. Sau og kål fant gryta, og sukkerbrødet fikk friske jordbær, vaniljekrem, sjokolade og krem.

Emma (8) og Julian (4)

"Hei Mofa! Gratulerer med dagen!" 2 herlige små kryp (8 og 4) og ett litt større kryp (19), leverte ut klemmer og jeg glemte alt om hofte, hevelser og blåmerker. "Dette er fra oss alle sammen". En firkantet eske ble plassert i fanget mitt. Det var en ny smart-klokke! Wow! Jeg ønsket meg en ny da den gamle hadde begynt å svikte litt innimellom. ("Det er jo ikke noe vits med ting som kommer og går ", som de sier i reklamen). Supert! Med fargedisplay og greier! Tusen takk alle sammen! Dette var en fantastisk dag. Ingen underbukser, slips eller sokker!

Jeg fant senga tidlig den kvelden. Sovnet som en stein og våknet ikke før min kjære stod ved sengekanten med et brett med frokost og et stort smil. "God morgen, og gratulerer med dagen"! En deilig frokost (inkl. pille-forrett) ble fortært, og jeg kom meg på beina mye enklere enn dagen før. "Dette var jo positivt" tenkte jeg.

En deilig frokost (inkl. pille-forrett)

Ruth gikk en god tur med Dexter, og kl.12 jaget jeg henne ut døra for å kjøre til Oslo på møte i Intercoiffure Norge sammen med Lisa. Utrolig hvor deilig det er med stillhet inn i mellom. Det vil si det er godt å være litt alene spesielt på tanke på at jeg mistenker han skøyeren av en kirurg har operert inn ei "prompepute" i baken på meg når jeg alikevel ikke kunne merke hva han gjorde. Det er utrolig hvor lite bevegelse som skal til før det kommer lyder av en slik prompepute.

Telefon fra Thomas i Oslo - Gratulerer med dagen - takk for den fine klokka - jo takk, beinet henger på! .........o.s.v. En hyggelig far - sønn samtale med masse gode ingredienser.

Kompisen min Dexter

Så kom Dexter bort til meg. Dyttet meg forsiktig i låret med snuten sin og satte seg ned for å prøve å stirre meg i senk! (Dette er helt normalt! Det er slik han gjør når det nærmer seg luftetur). Det hadde jeg helt glemt å tenke på. Hvem skal gå tur med bikkja disse to dagene? Skal jeg ringe til naboen Geir som alltid stiller opp når det trengs, eller skal jeg prøve selv? Det er jo tross alt hele 4 dager siden jeg ble operert! "Ah! - Æ prøver!" Som tenkt, så gjort! En krykke i høyre hånd og bikkja i venstre, og jeg ekte meg avgårde i sikksakk mellom gravemaskiner og grøfter og 500 m bortover veien til Hellemyr Skole. 2 ganger måtte jeg på komisk vis, bøye meg med strakt venstrebein og stive armer for å plukke opp de små, lune frikadeller som Dexter hadde lagt fra seg. Jeg aner ikke hvem det var, men det kom to små "bært-bært" fra en forbipasserende bil. Kanskje det bare var en som syntes jeg var flink til å turne.? Da hadde Dexter gjort det han skulle, så dermed kunne vi sette kursen hjem igjen.

Vel hjemme var operasjonssåret blitt dobbelt så tykt. Det så ut som en avlang tennisball lå inni der. I frysen på kjøkkenet lå en "hotcold pack". En gelé-pose til å kjøle ned kroppskader. Den var effektiv. Lindrende og kjølende og hevelsen gikk sakte ned igjen. Det ble nok en tur den dagen og igjen dagen derpå. "Same procedure as last time......"

Mandag kveld kom Ruth hjem igjen og parkerte bilen i oppkjørselen. Tirsdag skulle Lisa komme å hente meg og kjøre meg til fysjom-terapeuten. Jeg kunne jo ikke kjøre bil så tidlig etter inngrepet, eller kunne jeg det? Det ville vært spennende å prøve. Den kunne jo ikke stå der i oppkjørselen hele tiden. Kanskje jeg skulle sette den inn i garasjen? Det viste seg at det gikk glatt! Lisa kom og hentet meg, og mens jeg fikk juling av fysioterroristen, gikk Lisa, Julian og Emma tur med Dexter. (Emma syntes det var helt topp med høstferie på skolen).

Tilbakelevert på Hellemyr ble det takk til Lisa og ungene og "ha det bra"! "Skulle forresten hatt et par ting på butikken", tenkte jeg. Det gikk jo fint å kjøre bilen i garasjen, så det går vel greit med en liten tur på butikken også? Det gjorde det faktisk. "Yess! Jeg kan jo greit kjøre bil", fastslo jeg, og dermed var livet mye enklere.

Dagen derpå gikk med til litt støvsuging, rydding, tur med dyret, handletur og dagen etter kjørte jeg selv til fysio-behandlingen. Jeg benyttet meg samtidig av sjansen til å levere bæreposen med "godterier" jeg hadde fått på Arendal Sykehus, til destruksjon på apoteket. Kun 2 tabletter var brukt og aldri skulle jeg få bruk for de igjen. (Det var veldig uvant for meg å være allergisk mot noe som helst).

Jeg hadde ingen anelse om at operasjon og rekreasjon ville forløpe på en slik måte da jeg begynte å skrive om min opplevelse. Det er derfor en glede å kunne fortelle andre om hvordan en slik operasjon oppleves. Jeg håper bare ikke jeg er unik, men at mange opplever det på samme måte. Det er nå 11 dager siden jeg fikk den nye hofta og i dag går jeg rundt i huset uten krykker. Jeg tar med en krykke nå jeg går ut men det er bare for å prøve å tilvenne meg en god diagonal-gange uten halting. Jeg regner ikke med at jeg kan løpe rundt med det første, men det går mye fortere fremover enn jeg hadde forestilt meg. Jeg tar fremdeles 2 Paracet om dagen og 2 om natten, men utover det har jeg ingen behov.

Nå skal jeg ta en tur med bikkja!