Litt andre rutiner. (Del 6)

Kristiansand sykehus, pasienthotellet 4. etg. "Hei og velkommen til oss." En alle tiders hyggelig dame tok imot meg og viste meg rundt. Jeg fikk et værelse med TV-signal, kunne selv få spise i spisestua. Kaffe, kake, frukt og drikke kunne jeg forsyne meg med når det måtte passe. Dette så jo lovende ut! Etter en penicillindose kl 17.00, dro jeg hjem til Ruth som ventet med litt kveldsmat. Litt andre rutiner enn jeg var vandt med de siste 3 uker.

Hjemme hadde innkjørselen fått helt ny, skinnende svart asfalt, fremdeles varm. Kjempeflott! Det blir nedtur og måtte fortelle Julian at de ikke fant noen skatt under krysset. Jeg var tilbake på "hotellet" for ny dose kl.23.00, og ble der over natten. Kl.06.00 var det igjen tid for medisin, og etter en fin frokost i spisestua, dro jeg hjem og gikk en tur med Dexter, satt på plass søppeldunkene som var tømt, fikk unnagjort litt kontorarbeid og dro tilbake til "hotellet" for mer medisin. Litt andre rutiner.

Det er ikke bare i Arendal det finnes engler. 2 stk av nevnte sort, kom inn på rommet mitt, dro av meg buksa og fjernet stingene. Den ene var student og skulle prøve seg. Hun var kjempeflink! Det var en lettelse å få fjernet hardangersømmen. Nå kunne jeg ikke lenger merke såret. En delikat lunsj ble inntatt, noen ord ble notert i bloggen, og jeg kunne ta en tur ut igjen i egen bil. Litt andre rutiner. Hjem igjen til Dexter, en tur på butikken, forberede middag. Det er utrolig hvor godt det er å komme tilbake til gamle rutiner. Det ble indisk mat denne kvelden. Jeg var tilbake på "hotellet" for ny dose kl.23.00 og ble der denne natten. God seng, for øvrig.

Her i Kr.sand går det nå slag i slag. Frem og tilbake mellom sykehus og hjemme hver 6. time. Tilbake på sykehuset til kl.23.00 for dose og nattesøvn, og der hadde jeg fått en romkamerat. Han skulle operere hofte neste dag og var en svært så hyggelig fyr. Det ble en god natt søvn uten snorking eller bråk.

Ny dag, penicillin, frokost, blodprøve og CRP var nede på 5,4. Så en tur hjem for tur med bikkja. Tilbake til hotellet, og der var det jammen en ny romkamerat igjen. Han skulle også bare være en natt og operere en bit av nyra. Dagen gikk med de faste dosene og tur/retur hjemmet og natten kom. Det viste seg at fyren med nyra hadde et voldsomt register av lyder. Han snorket som en elg i brunst, og når han ikke snorket var han visstnok på fest i drømmeland. Det var latter, rop og prat og jeg tror jeg duppet av ca 17 ganger før han ble vekket av sykesøster som skulle hjelpe med å gjøre ham klar for operasjon. Det ble piller og dusjing i spesialsåpe, over i ny sykeseng på hjul, som ble trillet tilbake på rommet på andre siden av mitt forheng. Det hjalp ikke mye med forhenget, lyden ble overhodet ikke dempet. Kl. 07.30 ble han trillet ut og jeg fikk 1/2 time stillhet før frokost. En engel kom og hentet bagasjen hans og jeg var igjen alene.

Jeg dro hjem på formiddagen, tilbake for ny dose kl. 12, og ja, ganske riktig, der hadde jeg fått en ny romkamerat nok en gang. Akkurat som i Arendal, hadde jeg nå fått en romkompis som hadde amputert tær og hadde sår som ikke ville gro pga diabetes. Han hadde også et stort behov for å fortelle ting. Alt mulig, hele tiden. Jeg dro hjem etter kl.12, gjorde klart til et deilig måltid senere og dro tilbake for ny dose kl.17 og han holdt fremdeles på med å fortelle. Jeg returnerte til hjemmet med god mat sammen med min kjære, og så tilbake til hotellet og romkameraten for flere fortellinger. Selv da jeg tok på hodetelefoner, fant frem iPaden og slukket lyset, fortsatte historiene. I tillegg til diabetes, kunne han fortelle mens han vekslet mellom 3 mobiltelefoner, at han hadde hatt flere operasjoner i ryggen og beinet, og hadde ADHD. - Aha! Da forstod jeg......

Det var en hyggelig fyr, men jeg kunne godt tenke meg litt fred og ro, så neste dag (fredag) planla jeg et bedre måltid hjemme og en natt i min egen seng. Det ble en fantastisk hyggelig kveld med stekt torskerygg på ertepurré m/bacon og tranebær og litt hygge sammen med min kjære og fyr på peisen, og da jeg kom tilbake neste dag, kom en av englene og tilbød meg et nytt enerom. De hadde også blitt kjent med romkameraten min og syntes jeg skulle få litt fred. De mente også at det var lurt å skille oss da jeg hadde streptokokker og han hadde åpne sår. (God grunn).

Jeg fikk et nytt værelse, og her var det flere kanaler på TV'n, Vebjørn Sand på veggen og en bedre og bredere seng enn den allerede gode seng jeg hadde fra før. Ruth og Lisa og de andre ansatte på Barberer'n var på messe i Sandnes denne lørdagen. De hadde bilen vår med vinterdekk og jeg fikk låne en liten bil med sommerdekk så jeg kunne komme til og fra sykehuset. Jeg dro til sykehuset kl. 17 i regnvær og da jeg kom hjem igjen kl. 18, var det kommet 10 cm med snø, så bilen endte i garasjen med lukket port.

Det ble taxi frem og tilbake mellom dosene, og da jeg på søndag morgen kom hjem, var det 30-35 cm snø i oppkjørselen og på veien hadde det vært en brøytebil og lagt ei kjempefonn forran garasjen. Ikke bare var lånebilen der inne, men foran den sto snøfreseren. Jeg måtte selvsagt ta taxi tilbake til ny dose og ble på sykehuset til Lisa kom og hentet meg etter returen fra Sandnes. Det var allehelgenssøndag og derfor kjørte vi innom kirkegården for å tenne et lys for min mor og far. Der, for 'nte gang hadde noen stjålet blomstervasen som stod på graven. Jeg hadde risset inn "FOSSELI" på siden, men jeg håper tyven har god samvittighet når han hadde med blomster til graven han besøkte! Vel hjemme på Hellemyr kom Erik som hjalp med å få skuffet foran garasjen og få fri snøfreseren. Mens jeg var på sykehuset for penicillin, hadde naboen Geir kjørt snøfreseren sin i en stripe opp til inngangsdøren, så slapp Ruth å stampe i snøen for å komme inn. Det er flott med gode naboer. Erik freste bort resten av snøen i innkjørselen så nå var det normal vinter på Vestkollen med plass til bilen i oppkjørselen. Det er flott med gode svigersønner også!

Tilbake på sykehushotellet mandag ettermiddag, hadde jeg nok en gang fått en ny romkamerat. Denne gangen var det en ung gutt fra Flekkefjord som hadde fjernet mandlene. Stakkars gutt. Det er ikke lett å svelge med nyopererte mandler! Ikke er det lett å snakke heller, så her var det stor kontrast til den forrige. Blodprøven tidligere denne morgenen viste at CRP hadde steget til 6,7. Ville jeg noensinne komme meg ned på 5? Jeg syntes mandelgutten fortjente fred og ro, så jeg sov hjemme neste natt. Jeg gjorde en avtale med sykepleier. Kveldsdosen mellom kl. 22 og 23, og neste morgen kl. 07. Det var deilig å sove hjemme i egen seng. Jeg var satt opp på blodprøve denne morgenen, så etter 07-dosen, lå jeg bare og ventet på frokost og blod. Jeg tenkte: "Blodpudding til frokost er det lenge siden jeg har spist. Kanskje det ikke er noen god idé på sykehuset!"

Etter frokost og blodprøve dro jeg hjem og gikk en tur med Dexter. Han elsker snø og skulle selvfølgelig opp å snuse i alle fondene. Det var surt og kaldt, så turen ble ikke så veldig lang. Vel tilbake for ny dose medisin kl. 11, var gutten med mandlene (eller uten) hentet hjem til Flekkefjord. Jeg fikk svar på blodprøven at CRP nå var nede i 5,3. Fornøyd dro jeg hjem via Plantasjen for å kjøpe 10 sekker ved, og tok inn posten. Der lå det 2 brev fra Sørlandets Sykehus. Det ene var et skjema hvor jeg skulle fylle ut hvordan det hadde gått med proteseoperasjonen. Hadde jeg opplevd irritasjon rundt eller i operasjonssåret? Hadde såret væsket? Eller var alt OK? De sender altså ut skjemaer med masse spørsmål, men har de ikke tilgang til journalene våre? Jeg vurderte om jeg bare skulle returnere skjemaet med beskjed om at "dessverre falt venstre ben av etter en uke". De hadde også lagt til et skjema som i tilfelle infeksjon, måtte fylles ut av legen som hadde utført operasjonen og underskrives og stemples av ham. Brevet kom fra samme avdeling som hadde behandlet meg for denne ulykka i mer enn 3 uker! De måtte da vite at jeg hadde fått infeksjon! Det andre brevet var fra et annet kontor ved ortopedisk avdeling i Arendal med time til kontroll. De hadde heldigvis kontroll på situasjonen.

Onsdag 9.oktober hadde jeg fått time til MR hos Unilab i Kr.sand. Tidlig i mai måned spurte jeg fastlegen min om å bestille MR undersøkelse til min høyre skulder. Det skulle han, og han spurte meg bland annet om jeg hadde noe metall i kroppen. Jeg svarte at det hadde jeg ikke, men jeg ville få det i slutten av september. "Ja ja", sa han "men du får time lenge før det". 2-3 dager senere fikk jeg beskjed om at jeg var tildelt time 9. november. Altså 6 måneder ventetid. Men for et par tusen kroner, kunne jeg få time med det samme. (Må si det minner mistenkelig om systemet i korrupte land. Penger penger penger)! Et annet spørsmål var om jeg kunne gjennomføre MR med en Piccline i hjertet. Ingen på sykehuset kunne svare sikkert på det, men jeg fikk spørre på Unilab. På Unilab fant de etter hvert ut at det ikke var metall i Piccline, så da var det greit. MR-trommelen er som kjent ikke noen fornøyelse, og etter skanningen føltes det som jeg ikke fikk med meg skulderen hjem igjen. Den var skikkelig sovnet.

Var innom apoteket og hentet pillene jeg skulle bruke de neste 6 ukene. En bærepose full av esker med Apocillin-tabeletter. "De kan være litt tøffe for magen og tarmen," sa damen på apoteket. "Så det kan være smart å drikke endel Biola i den perioden." Det hørtes nesten litt skummelt ut. Jeg skulle jo tross alt ta 1 tablett 4 ganger i døgnet. Det var nå dagen før jeg skulle gå over på piller, og dermed reise hjem. Piccline skulle fjernes og jeg kunne igjen begynne hos fysioterapeuten. En av englene på sykehushotellet skulle fjerne Piccline, men det var fortsatt knyttet spenning til om jeg fikk besøk av en lege/ortoped. Skaden skulle også meldes inn til NPE (Norsk pasientskade-erstatning). Det var bare ingen på sykehuset som visste hvordan jeg skulle få fatt i dem. Blandt hundrevis av brosjyrer i resepsjonsområdet, fant jeg en om "Pasient- og brukerombud" med et telefonnummer for Vest Agder og bestemte meg for å prøve det dagen etter. Som sakt så gjordt. Der fikk jeg beskjed om å fylle ut skjemaet som jeg fant på nettet, å sende det inn. Dermed var hendelsen anmeldt.

Det var nå 10. november og dagen var kommet at jeg skulle hjem og over på piller. Jeg fikk sammen med 06-dosen, beskjed om at de ville ta en blodprøve av meg og at lege skulle komme i løpet av formiddagen, Piccline skulle fjernes og jeg kunne reise hjem. Blodprøve ble tatt, men noen lege dukket ikke opp, så det ble nok en dose i Piccline før lunsj. Selv om det er et problem som jeg har blitt påført på Arendal Sykehus, synes jeg allikevel det er litt merkelig at jeg i løpet av disse 10 dagene ikke har sett snurten av en eneste lege som var interessert i hvordan det gikk med meg. Jeg ser fornuften i at sykehuset som har påført meg problemet må selv rydde opp i det, men jeg fikk et sterkt inntrykk av at forholdet mellom Arendal og Kr.sand sykehus til tider er som det blir fremstilt i media. Misunnelse, kniving og lite samarbeidsvillige. En av sykepleierne hadde på et tidligere tidspunkt, spurt om jeg ikke skulle ha en legevisit fra ortopedisk avdeling. Men hun hadde bare fått beskjed om at det ikke var nødvendig. Hun skulle bare gjøre som beskrevet i brev fra Arendal. Jeg var jo ikke Kr.sands problem.

Jeg spurte om det tok lang tid før legen skulle komme, for jeg hadde en hund hjemme som ventet på å komme på tur. Neida, han var nok like rundt hjørnet. Kl.11.30 spurte jeg om hun kunne ringe ortopeden og spør om jeg kunne stikke av 1 time for å lufte hunden og komme tilbake igjen, men det var bare et øyeblikk, så skulle han komme. Min nye romkamerat som hadde langt større problemer enn mine og hadde vært ut og inn av sykehuset en rekke ganger, sa at vi burde foreslå at det ble et eget fag i legestudiet, "læren om hensynet til pasienten på venteværelse." Kl.12.45 gjorde jeg oppmerksom på at det nå var 1 time og et kvarter siden jeg ba om 1 time og ba henne ringe igjen. Kl.13.00 kom hun inn og sa: "Nå har legen kommet. Han skulle bare lese seg opp litt." 10 minutter senere kom hun tilbake og sa at nå kunne vi fjerne Piccline, og jeg kunne reise hjem. "Men, kommer ikke legen innom?" Var spørsmålet mitt. "Nei, han gikk igjen."

Jeg takket for meg, og reiste hjem. Jeg er nå igang med treningen hos fysioterapeuten. Jag må lære og gå som en mann, for foreløpig går jeg å vralter som ei and. Jeg spiser mine Apocillin-tabeletter 4 ganger om dagen, har en CRP på 4,7 (ved avreise sykehuset), og alt ser ut til å gå den riktige veien. Jeg har aldri før ligget på sykehus, så dette var en ny erfaring for meg. Mitt inntrykk er at uansett om jeg ligger på sykehus i Arendal eller Kristiansand, så er sykepleiere en egen rase (på jobb) som gjør en fantastisk innsats. Jeg er enig med Marve Fleksnes som sier det må være et kall og være sykesøster. Sitat: "Man får jo ikke folk til å kle seg ut slik om ikke det er et kall!" Det er langt mellom de som har "en dårlig dag"! Jeg har også registrert at streptokokker er "no dritt" (og fatter ikke hvorfor de kalles "kokker"), men det er jo ingen ting mot de som virkelig er syke. Jeg følte meg superfrisk hver dag når jeg så hva andre måtte slite med, og jeg takker Gud for en god helse og en påminnelse om at det ikke er en selvfølge.

Jeg håper dette er det siste jeg skriver om sykehusopphold, men ser frem til kontrollen jeg skal på i Arendal 1.desember. Da skal også første døra i julekalenderen åpnes!

Det er utrolig mange damer her (Del 5)

Forsiktig åpnet jeg døra for å se hva det var, og der fikk jeg øye på en dame i hvitt
som satt på en stor maskin på størrelse med en liten okse og kjørte frem og tilbake i gangen. 

Det ble ikke mye soving den natten. Som vanlig ble jeg vekket 24.00 og 06.00 og siden jeg ikke hadde spist siden tomatsuppa kl 20.30 og skulle være fastende, ønsket jeg å sove til 8-9. Klokka ble 9 og jeg hørte ingen ting. Jeg ringte på sykepleier og sa hun måtte få tak i legen og spørre hva som skjedde! Kl. 10.30 kom hun tilbake og sa legene holdt på å diskutere hva de skulle gjøre med meg. De hadde ventet på CT beskrivelsen. Jeg spurte om det sto "Sultestreik" på døra mi. Da legen var innom kvelden før og ba meg faste fra midnatt i tilfelle de måtte åpne meg igjen når de fikk CT resultatet neste morgen, ringte jeg til Ruth og fortalte hvordan ståa var. Det skulle jeg visst aldri ha gjort, for hun tok det like dårlig som meg. Det ble ikke mye soving på henne heller denne natten. Så da lå vi der, en i Arendal og en i Kristiansand og tenkte på hva som skulle skje. Skulle de åpne meg på nytt, eller skulle de bare drenere med en sprøyte? Kanskje de ikke behøvde å åpne alle 15 cm, de kunne kanskje bare nøye seg med 2? Var det fortsatt betennelse helt inn til protesen? Skulle vi tilbakestilles en uke? I verste fall, var det spredd seg til selve protesen? I så fall snakker vi om 3-4 måneder på sykehus! Men blodprøvene var jo fine, så det kunne jo ikke være betennelse! Spørsmålene var mange der vi lå i hver vår seng og filosoferte over ting vi egentlig ikke visste noe om. Fryktelig hvis Ruth måtte være alene hjemme i lang tid med full jobb, hus og Dexter som skulle passes og luftes. Hvorfor visste de ikke noe om CT'n før i "morra tidlig?"

Heldigvis er det bare drittvær ute! (Del 4)

Det er lørdag 15. oktober. Jeg fikk beskjed på legevisitten for noen dager siden, at jeg måtte være her kl. 12 og kl. 6 for penicillin, og det var veldig viktig. I dag får jeg besøk, og da er det viktig å være ferdig med slanger og ting. Jeg ventet, og ventet, og ventet. 

12.20! Hvor blir hun av? - 12.25! Kom nå! - 12.32! Yeahs! 

Jeg kommenterte at hun var sen, og fikk da vite at vi var 4 stykker som skulle ha medisin kl.12.00 så det tok tid å blande. "Da må dere begynne å blande litt før. Det er kun dårlig organisering" var svaret mitt. Da var jeg koblet på. Fra nå av ble livet mye bedre. Jeg fikk beskjed om at min CRP nå var nede i 48, og det var jo en bra nedgang fra 340 på tirsdag.  

Det er jeg som er far til Florence Nightingale! (Del 3)

"Få se på deg" sa Lisa. "Wow! Kom igjen du må på sykehuset!"

Det ble lammeknoker med selleri og søtpotetmos og deilig rød drikke den lørdagskvelden, samt en elendig fotballkamp som kanskje ikke burde vært sett, og søndag morgen tittet solen inn på frokostbordet og et rådyrpar listet seg på tvers over hagen og over til naboen. Akkurat sånn en deilig søndagsmorgen skal være, etter min mening.

Den vanlige dosen bedøvelse ble inntatt og fruen tok turen med Dexter. Ikke så veldig lang tur, for vi ble enige om å ta en litt lengre tur litt senere alle tre. Huset ble "shinet" over, og senere ble det lunsj og en lang tur med mor, hund og 2 krykker, for nå skulle jeg lære å gå rett. Etter ca. 800 meter, kjente jeg en tøff smerte i operasjonssåret. "Nå har jeg nok tatt i litt for tøft" tenkte jeg. Vi satte kursen hjemover igjen, og da klarte jeg så vidt å eke meg opp trappa og ned i godstolen. Etter hvert ble det allikevel søndagshygge med reinsdyrsteik, rødvinsmarinerte pærer, rosenkål, bacon og sopp som denne gangen ble servert av mor selv! Tenk det! Jeg visste ikke hun hadde det i seg. Det er jo tross alt jeg som er kokken her i huset.

Da var jeg hjemme igjen. (Del 2)

Nabo Geir på facebook: "Naboen skifter
nettleverandør ikke noe småtteri av graving
som skal til!

Det er jo helt utrolig hvor mye som skjer, bare jeg er borte et par dager for å skifte litt reservedeler.

Canal Digital hadde gravd opp hele gata. 4 gravemaskiner, 1 hjullaster og en diger traktor med henger sto på kryss og tvers. Halve oppkjørselen hos meg var gravd opp og ruller med plastkabler fargela hele området. Utrolig hvor mye folk roter bare jeg er borte et par dager! Likevel var det ingen problem å komme frem til inngangsdøra. Tuja-stubben utenfor inngangsdøra, sto fremdeles på sin plass. Ikke en gang en gravemaskin hadde klart å grave den opp!

Så gjenstår det bare å se hvor pent de rydder opp etter seg. Jeg var på møte med Telenor uka før hofta forsvant, og da ble det lovet at det skulle bli like fint i oppkjørselen som før. Han Telenorfyren pratet mye om utviklingen i teknologiverdenen, hvor fort den gikk og hvor viktig det var å kunne slukke kaffetrakteren hjemme på Hellemyr fra mobilen i Spania. Fiberkabel skulle graves ned i hele landet! Det forstår jeg godt. For jeg tror at trådløse løsninger er fremtiden, og da kan de likegodt bare grave ned det de har av fiberkabler. Det er jo sikkert 15 år siden vi hørte om fiberkabler første gang, og med dagens utvikling har vi vel snart 20G+ på telefonen, og når du surfer på nettet, kommer svaret før du begynner å skrive spørsmålet! Jeg syntes det var en god idé å få fikset opp i oppkjørselen og når Telenor tilbød seg å gjøre det gratis, takket jeg ja.

Min kone Ruth 30 sep på facebook:
"Hjemme igjen med ny hofte!"

Jeg hadde nok hoppet litt for mye rundt på krykkene denne fredagen, for når kvelden nærmet seg, fikk jeg behov for litt smertestillende. Fra sykehusapoteket fikk jeg med hjem en bærepose med piller og sprøyter. (Hadde jeg tatt en tur innom "rutebilen", kunne jeg tjent gode penger). På sykehuset fikk jeg Panodil til frokost, lunsj og kvelds sammen med Ibux. Det virket OK, men her var det ikke noen av de nevnte. Derimot var det 2x20 tabletter med Nobligan. På eskene sto det 2 tabletter 3-4 ganger daglig mot sterke smerter, sammen med 2 500mg Paracet. "OK", tenkte jeg, "det er sikker bra". 4 tabletter av nevnte sort (2 av hver) ble skylt ned med et glass drikke fra kommunen, og kroppen fant godstolen. 5 minutter, tror jeg det gikk, så følte jeg en intens varme i kroppen. Jeg begynte å klø over hele meg og det kjentes ut som en kraftig matforgiftning. Jeg ble kvalm og svimmel og glemte alt om hoftesmerter. (Kanskje det var det som meningen).

Ny Titan-hofte på 1 time! (Del 1)

Denne historien begynner 27.september 2016. Jeg hadde pakket ryggsekken ("Dæ'kke ryggsekk, Mofa, dæ' ransel!"-Emmas Ruths kommentar) med joggedress, iPad og ladere for sykehusopphold i Arendal. Endelig skulle den gamle "brokkolien" byttes ut med en av titan.

27.09.2016 på facebook: "Siste kveld på egen venstrehofte!"

Et siste måltid skulle inntas, og lysten falt på "rice and curry", skikkelig home-made. Ruth og jeg hadde et deilig måltid kl.19.00 og unnet oss en avslutning med en nydelig avec.

Det var ikke så lett å sove den påfølgende natten og det skulle fastes fra kl.24.00. Et glass vann før kl 06.00 den 28. var lov. Fremmøtte var satt til kl. 07.00 for operasjon. Jeg hadde fått en spesial klyster jeg skulle sette kvelden før. Den ble satt, og jeg kneip igjen. Etter en stund merket jeg at det var sterke saker jeg hadde inntatt, for det begynte å brenne og buldre der nede og jeg ble sittende 1/2 time før jeg nervøst turde reise meg. Natten gikk greit men "tenkeboksen" forstyrret nattesøvnen.