Ny Titan-hofte på 1 time! (Del 1)

Denne historien begynner 27.september 2016. Jeg hadde pakket ryggsekken ("Dæ'kke ryggsekk, Mofa, dæ' ransel!"-Emmas Ruths kommentar) med joggedress, iPad og ladere for sykehusopphold i Arendal. Endelig skulle den gamle "brokkolien" byttes ut med en av titan.

27.09.2016 på facebook: "Siste kveld på egen venstrehofte!"

Et siste måltid skulle inntas, og lysten falt på "rice and curry", skikkelig home-made. Ruth og jeg hadde et deilig måltid kl.19.00 og unnet oss en avslutning med en nydelig avec.

Det var ikke så lett å sove den påfølgende natten og det skulle fastes fra kl.24.00. Et glass vann før kl 06.00 den 28. var lov. Fremmøtte var satt til kl. 07.00 for operasjon. Jeg hadde fått en spesial klyster jeg skulle sette kvelden før. Den ble satt, og jeg kneip igjen. Etter en stund merket jeg at det var sterke saker jeg hadde inntatt, for det begynte å brenne og buldre der nede og jeg ble sittende 1/2 time før jeg nervøst turde reise meg. Natten gikk greit men "tenkeboksen" forstyrret nattesøvnen.

Det er en lang kjøretur fra Hellemyr til Arendal, så kl.05.30 var vi på vei. Min elskede Ruth hadde tatt seg fri den dagen for å kjøre meg til operasjon. Vi ankom litt tidligere og var de første på plass. Jeg ble registrert og fikk beskjed om å vente. Ruth baserte seg på å vente på meg til etter operasjonen. Det skulle jo bare ta 1 time. Kl 07.45 kom en supersøte sykesøster (Jenny) og informerte om at jeg skulle opereres kl. 11.00. Kl 10.00 skulle jeg ta 7 smertestillende tabeletter og klargjøres. Da var det klart at Ruth bare skulle reise hjem med Dexter, så skulle jeg ringe når det var over. Vi gikk en liten tur med Dexter, som ventet i bilen i parkeringshuset, og jeg gikk tilbake og ble merket med et stort X på venstre hofte. I venteværelse gikk tiden med "Godmorgen Norge" og kl 10.00 stillet jeg den værste sulten med en håndfull smertestillende og 2 dl vann. Jeg ble hentet av "engelen" med pillene og barbert i alle bretter og folder fra navlen og ned til knærne på alle sider. Ikke en eneste spire ble oversett og jeg var like blank som nyfødt. Deretter plassert i sykeseng i påvente av at klokka kulle bli 11.00.

Etter en lang stund, ble den endelig 11.00. Vi var 3 klargjorte mannfolk på rommet og den på høyreside ble plukket opp, og ikke lenge etter forsvant den på venstre side også. Klokka ble 11.20 og jeg tenkte: "De er nok bare litt forsinka" Klokka ble 11.55 og jeg tenkte: "Kanskje de ikke bruker sommertid i Arendal? Da er jo klokka snart 11"! Klokka ble 13.00. - 13.30 og jeg tenkte: "Jag e Sulten". Da gikk døra med ett opp, og inn kom en mann og ropte som om jeg skulle befinne meg i en hall full av folk: (jeg var alene i et 3-mannsværelse) "FOSSELI"!! Jeg svarte: "JAAAAA!!"
Dermed bar det avsted til anestesirommet. Sykepleieren (nok en engel) spurte om jeg visste hvilken stue jeg skulle på? "Tror det var systua" datt det ut av meg, og kommunikasjonstandaren var satt. "Hi hi. Nei, jeg ser her det er stue 3" -"Åh-ja, du mener tresløyden"?

Jeg fikk en "blekksprut" med nåler, slanger og ledninger på høyrehånda og koblet til poser med hvitvin og en datamaskin med mase tall og ugjevne streker. Vet ikke hvor han kom fra, men plutselig sto det en meget brun, liten mann ved sengen og sa på litt gebrokken norsk: "Goda'. Jai heter "ojrbciuf" (eller no' sånt) og er narko(se)lege. Jai jobbe me å stikke folk i ryggen"! Antagelig pga hvitvinen og pillene, datt det ut av meg: "Do er vel bare gla' do slippe jobbe på ronken". Han tok den med en gang og lo og vitset helt til spinalbedøvelsen var satt og han syntes det var morsomt at jeg ikke kunne løfte beina. Meget hyggelig fyr! Jeg ble klargjort av 2 engler og venstrearmen ble så surret opp på ei jernstang for at jeg ikke skulle klabbe til noen og en skjerm ble hengt opp like nedenfor haka så jeg ikke kunne se noe av hva som foregikk. Hva de så gjorde på nedsiden av skjermen, har jeg ingen anelse om, men de hadde det i alle fall hyggelig.

Kl. 14.00. Nå var det klart på tre-sløyden, og den ene engelen spurte om jeg ville høre musikk mens jeg lå der. Det syntes jeg var en god idé og spurte hva hun hadde. Hun hadde country, klassisk, "easy listening,",,,,,,,,,. Jeg avbrøt og sa "easy listening" var sikkert bra og litt variert. Jeg fikk hodetelefoner på og ble trillet inn på stuen. Musikken kom på, og stemmen til Frank Sinatra lød: "And now, the end is near.......". En himmelblå plastduk ble hengt opp en halvmeter over ansiktet mitt (sikkert for å sikre mot sprut) og sengen ble heist opp og ned til riktig høyde. Det viste seg at "easy listening" var nesten bare Franky Blue-eyes og han sang: ".....come fly with me, into the blue". I bakgrunnen til Sinatra kunne jeg nå høre driller og pressluftsapparater dure i vei uten at jeg merket at det var meg de ble brukt på. Frank og jeg nynnet: ".....oh no They cant take that away from me". Anestesi-engelen sto hele tiden bak hodeputen min og lurte på hvordan jeg hadde det. Hun fóret blekkspruten med blødehemmende likør og heiste meg opp og ned mot himmelen på ordre fra ortoped Mjaaland. Antagelig kunne han høre at jeg nynnet, eller hadde musikken høyt på, for plutselig begynte han å synge med Frank og meg: "I've got you, under my skin". Han kunne hele sangen og assistenten nynnet med. Neste sang var: "The Lady is a tramp". Denne gangen var det bare en sang som ikke passet inn i hendelsen, men han kunne den også. Det var da han fant frem hammeren og begynte å hamre protesen på plass. Dunk dunk dunk dunk dunk........ Det minnet meg om lyden når vi må feste en fortøyningspåle i en fjellsprekk på båttur. I øret lå da Frank med "Mack the Knife". Ortopeden snakket om helt andre ting med assistenten.

Anestesi-engelen bøyde seg over meg og sa at nå gikk det mot slutten. Det var et tegn til Franky-blue eyes, for da kom: "You make me feel so young". Et lite klikk i hodetelefonene, og Frank hadde gjort seg ferdig. Men Mjaaland ga seg ikke. Han dro likegodt til med hele teksten på : "ska' det være no' mer før vi stenger" og dro skikkelig til på sisteværst: "Ska' det være no' mer før vi stenger, ska' det være no' mer før vi syr 'gjen å går? Jeg syn's magen og snækker'n hans henger! Ska' vi stramm'en litt opp så holder'n enda no'n år?...................". Da var kl.15.00. Ny Titanhofte på 1 time!

Dermed var det gjort. Plutselig dukker min venn "ryggstikkeren" opp. "Gikk det greit? Kunne do kjenne no'?" - "Neida, jeg hadde det helt fint". - "Æsj da! Da jeg har bomma igjen! He he. Do må ha lykke til og god bedring" sa han og klappet meg på skuldra og forsvant. Blå himmel forsvant, venstrearmen ble løslatt og så bar det inn på oppvåkningen. Der sovnet jeg!

Jeg våknet hver gang blodtrykket ble automatisk tatt og "Farbror Melke" (som var svensk og hette Bent) kom innom for å gi meg antibiotika. "Hva med et lite glass vann", prøvde jeg forsiktig å hentyde. "Jeg har ikke spist siden i går kl.19.30 og drukket vann siden kl 05.00 i dag morges". Men det ble blankt avvist da jeg ikke kunne ha noe i blæra før bedøvelsen var ute. Kl.19.00 var høyresiden normal igjen, mens venstresiden holdt litt igjen. (Akkurat som i politikken). Fremdeles var det problem med et glass vann. Ved siden av meg på oppvåkningen, lå en dame som virkelig ikke hadde det så godt. Hun ringte til stadighet på hjelp og fikk smertestillende stadig vekk. "Aha"! Tenkte jeg. Dro i ringeklokka og vips så var Farbror Melke der igjen. "Tror du jeg kunne få en Ibux? Jeg merker smerten begynner å komme" - " Ja vist ja! Det skal vi kunne ville ordna. Vil du ha den intraviøst så den virkar snabbare." - "Nei nei! Bare en pille. Det er ikke ille enda". Dermed fikk jeg et glass vann! "Det lurte jeg deg søta bror" tenkte jeg.

Kl.21.00 ble jeg trillet opp på hotellet hvor søte Jenny (hun med pillene kl.10.00) dukket opp igjen. Hun hadde vært hjemme for å sove noen timer og var begynt på ny nattevakt. Hun vartet opp med 4 halve rundstykker med div. pålegg, aspargessuppe, eplejuice, vann og kaffe. Var det ikke det jeg sa at hun var en engel. Jeg hadde jo sovet litt på oppvåkningen, så sove der og da, var ikke et tema. Jeg satte meg ned i senga og begynte å skrive på denne epistelen. Kl.01.30 tror jeg at jeg sovnet. Hofta gav meg 2 valg. På ryggen eller på magen! 2 stk. panodil. Jenny kikket inn til meg hver andre time og 5,5 timer senere gikk døren opp, og inn kom en sykesøster (nok en engel) sammen med en sykesengsjåfør og skulle trille med til røntgen. Bilder ble tatt i alle vinkler selv om jeg ikke fikk tid til å greie meg på håret. Kl. 08.00 var det frokost i spisesalen. Deilig fersk brød og pålegg, egg, sild, kaviar, syltetøy, ost og ellers hva vi måtte ønske. Supert! Kl.09.30 bar det avsted til fysio-terroristen, som forøvrig viste seg å være nok en engel, hvordan treningsopplegg ble gjennomgått for bruk i hjemmet. Bøy og tøy og opp og ned på krykker og trapper og ribbevegger fram til kl. 11.30 og så - lunsj kl. 12.00! Stekte komper fra dagen før var like godt i dag som da jeg var barn.

Så ringte min kjære fra Kristiansand. Hun hadde tatt seg fri fra kl.16.00 og hadde planer om å komme og besøke meg kl.17.00 sammen med min datter Lisa. Supergøy, for jeg hadde nettopp fått beskjed om at vi var fri fra kl.15.00.


Kl.12.30 - legevisitt. Etter litt mimring fra gårsdagens Frank Sinatrashow, ble det konstatert at alt var som det skulle med både hofte og formen ellers. "Dopet" som jeg skulle ha med hjem, kunne hentes i apoteket, hvilket ble gjort etter visitten.

Kl.13.30 var jeg nok en gang tilbake til fysio-engelen for repetisjon av trim-programmet. Flere trapper ble forsert og ribbeøvelser gjennomgått, før jeg kunne gå tilbake til rommet å skrive ned noen flere observasjoner.

Fårikål kl.16.00. Sjokoladepudding til dessert. Og etter desserten fikk jeg besøk av Anne Liv fra Fias'Co og Ruth og Lisa. Kjempehyggelig! Det setter en ekstra spiss på dagen med hyggelig besøk. Nå blir det spillefilm på iPaden med Nicolas Cage og John Cusack og en god natt søvn. Fysio-engelen i morra kl 10.00 og så kommer min egen engel Ruth og henter meg kl.14.00.

3 dager på Arendal Sykehus jeg aldri vil glemme!

Takk til alle ansatte som gjorde oppholde til en fin opplevelse!