Det er utrolig mange damer her (Del 5)

Forsiktig åpnet jeg døra for å se hva det var, og der fikk jeg øye på en dame i hvitt
som satt på en stor maskin på størrelse med en liten okse og kjørte frem og tilbake i gangen. 

Det ble ikke mye soving den natten. Som vanlig ble jeg vekket 24.00 og 06.00 og siden jeg ikke hadde spist siden tomatsuppa kl 20.30 og skulle være fastende, ønsket jeg å sove til 8-9. Klokka ble 9 og jeg hørte ingen ting. Jeg ringte på sykepleier og sa hun måtte få tak i legen og spørre hva som skjedde! Kl. 10.30 kom hun tilbake og sa legene holdt på å diskutere hva de skulle gjøre med meg. De hadde ventet på CT beskrivelsen. Jeg spurte om det sto "Sultestreik" på døra mi. Da legen var innom kvelden før og ba meg faste fra midnatt i tilfelle de måtte åpne meg igjen når de fikk CT resultatet neste morgen, ringte jeg til Ruth og fortalte hvordan ståa var. Det skulle jeg visst aldri ha gjort, for hun tok det like dårlig som meg. Det ble ikke mye soving på henne heller denne natten. Så da lå vi der, en i Arendal og en i Kristiansand og tenkte på hva som skulle skje. Skulle de åpne meg på nytt, eller skulle de bare drenere med en sprøyte? Kanskje de ikke behøvde å åpne alle 15 cm, de kunne kanskje bare nøye seg med 2? Var det fortsatt betennelse helt inn til protesen? Skulle vi tilbakestilles en uke? I verste fall, var det spredd seg til selve protesen? I så fall snakker vi om 3-4 måneder på sykehus! Men blodprøvene var jo fine, så det kunne jo ikke være betennelse! Spørsmålene var mange der vi lå i hver vår seng og filosoferte over ting vi egentlig ikke visste noe om. Fryktelig hvis Ruth måtte være alene hjemme i lang tid med full jobb, hus og Dexter som skulle passes og luftes. Hvorfor visste de ikke noe om CT'n før i "morra tidlig?"


Thomas hadde fått med seg nyheten, og bestemte seg for å ta en tur hjem med bussen. Han avtalte å møte sin mor på Harebakken i Arendal, besøke meg og bli med hjem til Hellemyr etterpå. Klokken 12 fikk jeg besøk av assistenten til "Frank Sinatra-kopien" i episode 1. Han var overrasket over å se at det var meg som hadde problemer. "Du var jo så sprek like etter operasjonen. Vi hadde aldri ventet å se deg her igjen!" CT-resultatet hadde blitt diskutert av legene, og de hadde kommet til at det rett og slett bare måtte være blod/væske som hadde samlet seg og at den ville komme til å forsvinne av seg selv med tiden. Overlege Mjaaland hadde tidligere sakt at han på mandag skulle ringe "vestover" for å se om han kunne klare å få overflyttet meg til Kristiansand. Dette var fremdeles aktuelt, mente assistentortopede.

Da jeg etterpå satt der temmelig lettet og spiste risgrøt, kom Ruth inn døra. Aldri kan jeg huske en klem har gjort så godt! Vi var begge lettet over resultatet av legebesøket. En av mine engler kom og koblet meg fra Piccline og vi gikk til hovedinngangen for å møte Thomas som hadde kommet med en noe forsinket buss fra Oslo. Det var nå blitt en vane å dra til sentrum for å spise og hygge oss litt, og denne gangen, etter en tur rundt Tyholmen med Dexter, falt valget på restaurant Solsiden.

Tapas på restaurant Solsiden.

Her ble det Tapas. Etter å ha spist verdens beste Tapas på en lokal taverna i Spania, har forventningene mine aldri vært høye på norske Tapas-restauranter. Nok en gang ble jeg overrasket over kvaliteten på en restaurant i Arendal. Fantastisk smak på alle rettene! Vi bestilte litt ekstra å drikke pluss diverse kaffevarianter, og dro deretter tilbake på sykehuset for mer Penicillin-snadder. Ruth og nå privatsjåfør Thomas, satte kursen mot Kristiansand med løfte om å komme tilbake i morgen. Gårsnattens mangel på søvn hadde gjort noe med kroppen min, for allerede klokken 20.00 var jeg helt utslått. Jeg var nå lykkelig over at Thomas hadde kommet hjem for å trøste sin mor og var sikker på at i natt kom hun til å sove godt.

Søndag morgen var helt lik alle de andre morgenene, og etter frokost kom damen fra laben for å ta blodprøve. "Nå håper jeg CRP er under 10" sa jeg, og hun lurte på om det var det som var målet mitt. Blodtrykk, puls og temperatur var helt OK på morgenkvisten, men O2 var noe lav og jeg følte meg allikevel litt uggen. Jeg tenkte det nok var fordi sjukehuset bruker slike allergivennlige dyner (for meg føles det som en stor plastikksekk) og jeg våkner stadig vekk, kliss våt. Det viste seg at CRP nå var 42, men ifølge sykesøster var det normalt at det svingte litt opp og ned. Jeg slo meg til ro med det, og etter picclinepåfylling kl 12.30, kom Thomas og Ruth. Vi møttes utenfor sykehuset og dro på Egons på Tyholmen. Lisa, Erik og alle tre ungane dukket etterhvert opp. (Moro å treffe eldstemann Marcus). Bord til 8 og vi satt og hygget oss et par-tre timer. Ja, jeg har fremdeles tilgode å være misfornøyd med restaurantmat i Arendal.

Da det var på tide med litt mer medisinering, dro alle hjem igjen. For en fantastisk familie jeg har. Jeg takker Gud hver dag for at jeg er velsignet med så mye lykke. Det ble 2 spillefilmer på PlayStation denne kvelden, og innimellom, TV aksjonen for Røde Kors.

Nå var mandagen kommet og jeg ventet spent på legevisitten. Det var idag Mjaaland hadde sakt at han skulle prøve å få til en avtale med Kristiansand. En ny dame (det er utrolig mange damer her) kom fra laben for å ta blodprøver. Det måtte jo komme en gang at en av dem bommet med nåla. Et par stikk senere hadde hun fått sitt og jeg satt og lurte på om jeg noen gang kom til å "trutne" igjen, eller kom jeg til å lekke som en sil? Jeg så ut som en plaster-collage på kunstmuseet.

kom jeg til å lekke som en sil? 

Ruth ringte og sa hun var til dyrlegen med Dexter for årlig vaksine og negleklipping, da de oppdaget uregelmentær hjerterytme. De måtte ta noen røntgenbilder og undersøke han nærmere. (Uregelmentær hjerterytme skyldes sikkert at han savner "far". Hjertesorg! Jeg savner også han)!
Etter dyrlegebesøket fikk han lov til å våkne opp i bilen på vei til Arendal. Thomas hadde bestemt seg for å ta bussen tilbake til Oslo fra Harebakken i Arendal, så kunne de komme innom på sykehuset å hente meg og spise lunsj på senteret der.

Vakthavende lege kom på besøk og fortalte at CRP nå var på vei nedover igjen. Den var nå på 40, så vi fikk ta nye prøver i morgen. Overlege Mjaaland var blitt "headhuntet" til Rikshospitalet, så vi måtte vente til i morgen med å avgjøre videre skjebne. Ja ja. Ingen ting har jo til nå gått som planlagt, så hvorfor skulle det plutselig være anderledes i dag?

Jason Bourne filmene med Matt Damon i hovedrollen er knallgode filmer. Har aldri fått sett de før. Ruth har lest bøkene, så da er det ikke like moro å se filmene. Jeg sov godt denne natten. Våknet på siden i nesten fosterstilling uten smerter i hofta selv om hevelsen fortsatt var der. Da ble selv jeg overrasket. Inn kom nok en ny sykesøster jeg ikke hadde sett før. (Det er utrolig mange damer her). Jeg kan ikke huske det har vært en dag hvor jeg ikke har håndhilst på en ny sykepleier. Det ble full pakke med prøver både før og etter frokost og kl. 11.30 kom vakthavende lege på visit. Han sa jeg fikk samme reduserte penicillindose på 2 mill. enheter og CRP var nå gått ned til 37. Det gikk m.a.o. riktig vei, men vi måtte vente å se ann hevelsen før de ville prøve å få meg til Kr.sand. Bortsett fra et krus med kakao og ei bolle på Narvesen ved kaffetid, ble jeg på rommet hele denne dagen. Ustabilt nett gjorde sitt til at det ble flere spillefilmer på DVD som jeg i ettertid ikke husker mye fra, men tiden gikk, dagen gikk og jeg gikk til sengs.

Kl.23.00 kom Ole Lukkøye på besøk. Jeg ble som vanlig vekket 24.00 - sovnet - vekket igjen 24.35 (avkobling av Piccline) - sovnet - vekket av helikopter - sovnet - vekket av moped uten lydpotte 02.00 - sovnet - vekket av full blære 03.00,- sovnet - vekket for medisin 06.00 - sovnet - vekket 06.35 (avkobling av Piccline) - sovnet - vekket 07.00 av traktor uten for vinduet - sovnet - vekket av sykesøster med bestilling av frokost - sovnet - vekket av ny sykesøster (det er utrolig mange damer her) med smertestillende, rakk ikke å sovne før frokosten dukket opp. "God morgen! Har du sovet godt?" "Ja takk! Mange ganger!" "Du får inn en romkamerat i dag. Vi har ikke noen annen plass, og du har plass til 2." Jeg forsto på måten hun sa det på, at her nyttet det ikke å protestere. "Ja vel. Stakkars mann! Håper han går på tunge sovemedisiner."

Min nye romkamerat viste seg å være en hyggelig fyr med helt andre problemer enn mine, selv om vi hadde et par ting felles. Vi var begge født i 1953 og traff kona i Tvedestrand i 1972.
Når en av de "drevne" sjukepleiere kom med kl.12-dosen, brukte hun alle de "snarveiene" som ikke finnes i boken. Ingen hansker, ingen vasking med klorhexedinsprit og holdt i koblingene med bare fingrene. Da tente jeg! Jeg spurte hvorfor hun ikke fulgte rutinene og forhåndsregler. Det ble litt krangel fram og tilbake om bakterier på sykehuset og rutiner, hygiene og desinfisering og den nye romkameraten min ble helt målløs. Hun skulle formidle min misnøye til ansvarlige og ta det opp med henne. "Flott!" sa jeg. Fra nå av ble det ikke mer film på PlayStation, men jeg har jo Netflix og Get på iPaden, så med headset skal jeg nok få kveldene til å gå. Med 2 på rommet må man ta hensyn til hverandre, det er klart.

Klovneburger på Egons (til inntekt for sykehusklovnene)

Det ble nye sko på AmfiSenteret og Klovneburger på Egons (til inntekt for sykehusklovnene) den ettermiddagen. Det finnes heldigvis også klovner på sykehuset som sprer glede og moro på barneavdelingen. Klovneburgeren på Egons var nykvernet høyrygg med bacon, ost, pommes frites, salat og knallgod dressing. Da jeg kom tilbake på rommet, kom søster og spurte om jeg ville ha kveldsmat. Jeg var da fremdeles mett etter burgeren og takket nei-takk. Tenkte jeg kunne ty til ei pølse hos Narvesen hvis jeg ble sulten. Det ble ikke noe pølse hos Narvesen men en kopp suppe før Rosenborg halte i land seieren over Bodø-Glimt i cupen. At United skulle ta rotta på City samme kvelden var jo også forventet, så sånn sett var kvelden perfekt. Den nye romkameraten min fra Vegårdshei, hadde sår som ikke ville gro etter amputasjon av tærne på høyre fot. Jeg syntes det hørtes veldig fornuftig ut å legge inn en mann med åpne sår til en streptokokk-infisert pasient med advarsel på døra og instruks om ikke å gå inn i spiserommet. (Ha'kke peiling, men æ syn's det æ litt teit)! Det positive med det hele, er at fyren var veldig hyggelig og snorket ikke. Eller kanskje det var fordi han lå våken siden jeg snorket så høyt?

Det ble bare denne ene natten med romkamerat, for om morgenen kom hans lege inn og sa han kunne reise hjem i dag. Dermed var det av med gammel bandasje, rensing av sår og på med ny bandasje mens jeg åpnet vinduet og satte meg i vinduskarmen med tanke på påskriften på døra vår: "BASALE SMITTEVERNRUTINER - KUN KONTAKTSMITTE VED SÅRSKIFTE." Jeg kunne jo ikke gå ut, for da måtte jeg omtrent ha tråkket over senga hans.

Ved inngangen hadde Canal Digital hadde merket asfalten
med et stort, hvitt kryss der dekke skulle fjernes

Hver dag har jeg telefonkontakt med min kjære i Kr.sand minst 2 ganger. Hun fortalte at Lisa og Julian (4) hadde vært på besøk. Ved inngangen hadde han lagt merke til at Canal Digital hadde merket asfalten med et stort, hvitt kryss der dekke skulle fjernes. Han sa: "Momo, Momo," - "ja lille venn." - "Det er et kryss utenfor døra!" - "Ja, jeg har sett det." - "Det æ der skatten æ gjemt." Det blir spennende å komme hjem å se hva den skatten bestod av.

Jeg fikk nye stikk i armhulen og ventet spent på resultatet av CRP. Jeg tok farvel med min romkompis og var på ny eremitt. Kl. 10.30 kom visitten og CRP var nå nede i 17. Jeg fikk vite at hevelsen var i hovedsak blodansamling og ville forsvinne i løpet av et par måneder. OK, hvorfor går jeg da hver dag og sjekker om den er blitt mindre? Det burde noen ha fortalt meg, syntes jeg. Overlege Mjaaland skulle stikke innom i løpet av helgen. Ja ja, tenkte jeg. Den har jeg hørt før. Kanskje blir han "headhuntet" til Trondheim eller noe sånt, og da går det fort ei uke til! Jeg spurte om jeg snart skulle fjerne stingene. Det var jo nå 16 dager siden. "Vi venter 3 uker denne gangen", var svaret. (Lurer på om det er lov med juletre her inne?)

En cowboy-film og en tallerken kjøttkaker senere, fant jeg fram ytterjakka og tenkte jeg skulle gå en tur. Jeg gikk nedover mot sentrum og hadde egentlig tenkt å bare gå en liten tur da plutselig min bror Ivar ringte. Vi hadde mye å snakke om, og før jeg visste ordet av det, sto jeg plutselig i Pollen. Vi var på vei til å avslutte samtalen da jeg plutselig fikk øye på en jeg kjente. "Det var hyggelig at du ringte og her ser jeg en kamerat av meg. Vi snakkes! Ha det bra". Der, på en café i Pollen, satt Frido Capriano Josepha. Den eneste mannen på Risøya Folkehøyskole i 1970 som hadde sorte afrokrøller og var mørk brun i huden. Jeg gikk bort til han og sa: "Frido, my man!" "Hei Arvid! Takk for sist"! Vi gikk sammen på Risøya i skoleåret 1970/71. Fantastiske Frido traff jeg på gjenforeningsfesten etter 45 år, som vi hadde i mai måned tidligere i år. Jeg ble presentert for hans skjønne kone og vi satt og hygget oss en lang stund. Vi forflyttet oss til restauranten "Lille Andevinge" og pratet videre om hyggelige ting. Frido fortalte en historie jeg ikke hadde hørt før. De fleste har jo hørt visa om urmakeren fra Tvedestrand, men Frido kunne fortelle følgende: Da han kom til Norge første gang i 1970 og skulle begynne på Risøya, ble han stående å vente på bussen til Gjeving. Han spurte en mann som sto der (selvfølgelig på engelsk) om hvor mye klokka var, og han sa: "Har du ikke klokke?" Hvorpå han gikk over veien og inn på butikken og kom ut med et armbåndsur som han festet til Fridos arm. "Denne må du ha så du kan følge med tida" sa han. Det var urmakeren i Tvedestrand, og Frido kunne fortelle at han har hatt kontakt med han siden. "Fantastisk historie" sa jeg. Før jeg visste ordet av det, var klokka så mange at jeg måtte forte meg tilbake til sykehuset med taxi. Utrolig hyggelig ettermiddag.

Jeg var ferdig tisset og omkledd da nok en ny engel kom med Penicillin. (Det er utrolig mye damer her). Denne gangen brukte hun en annen metode hvor hun hadde medisinen blandet inn i en sprøyte. Hun brukte 5 minutter for å sette medisinen, noe de kunne ha fortalt meg var mulig for lenge siden. Normalt bruker jeg 35 minutter for å få det samme. Her kommer nye overraskelser på løpende bånd! Denne kvelden slo Kongsvinger Strømsgodset 2-1 og var dermed klare for cupfinalen mot Rosenborg. Noe jeg aldri i livet hadde fått med meg om jeg var hjemme.

Fredagen kom med sol og nydelig vær. Det sies at det er ingen vits å sitte inne når alt håp er ute. Etter 12-dosen tok jeg på bedre uteklær, og valgte å la krykkene bli på rommet. Da jeg kom ut hovedinngangen (eller i dette tilfelle hovedutgangen), kom det en taxi med passasjer. Jeg tenkte at han skulle i alle fall ikke hente noen, så jeg spurte om han var ledig. Det var han ikke, men hvis jeg skulle til sentrum, kunne jeg få sitte på da han hadde bestilling der. Supert! Det ble ny skjorte på AmfiSenteret, en dobbel cappuccino og et wienerbrød og så begynte turen på 1,5 km i oppforbakke uten krykke. Det var tungt, men herlig. Vel tilbake på rommet, kom søster og spurte om jeg ville ha litt mat. Jeg fikk henne til å lage toast til meg med ost og skinke. Deilig med litt variasjon i brødmaten.

Etter Beat for Beat, Nytt på Nytt og Skavland, kom Ole Lukkøye nok en gang. Jeg sovnet som en stein, og kl.24.00 kom en av de søte englene med den vanlige dosen og rugget forsiktig i armen min. Jeg våknet helt fortumlet og sa: "God morgen!" Jeg følte jeg hadde sovet hele natten, men det var visst bare 3 kvarter. Jeg var også fullstendig i drømmeland da hun kom tilbake kl.06.00, ble rugget litt forsiktig i armen og hørte en hviskende stemme som sa "Arvid". Turen fra Pollen og opp til sykehuset dagen før, hadde nok kostet mer enn jeg trodde, men det hadde også gitt meg en god natt søvn.

Det ble en deilig frokost, en herlig dusj og blodprøve. Nok en ny helge-engel kom inn (det er utrolig mye damer her) og ville skifte på senga mi. "Skal si det dufter godt her inne", sa hun. "Ja. Det er den nye romkameraten min Jean Paul Gaultier som gjør så mye av seg". Kl.11.45, og der dukket han opp. Selveste overlege Mjaaland. Han syntes jeg var blitt veldig flink til å gå rett og CRP var nå nede i 11. Han lovet å ringe til "de rette personer" i Kr.sand på mandag og se om jeg kunne få penicillindosene der. Jeg hadde jo ikke behov for noen sengeplass, så det burde la seg gjøre. Han gjorde meg også oppmerksom på pasienskadeloven og sa jeg burde melde saken da jeg hadde automatisk en sak ved infeksjon etter operasjon. Jeg skulle få med opplysninger om dette før jeg dro hjem. Stingene kunne de også ta på mandag.

Narvesens Calzone med ost og skinke

Kl.12 fikk jeg antibiotika på den "nye" måten, og 15 minutter senere kom Ruth og vi dro hjem til Hellemyr. Hun kunne røpe at asfalten utenfor døra var fjernet, men de fant ikke skatten. "Dumt!" Hjemme ble det ferske reker m/tilbehør og Munkholm til. En koselig ettermiddag med kjæreste og hund. Jeg fikk låne bilen og kjørte selv tilbake til Arendal til kl.18-dosen. Jeg takket nei-takk til kveldsmaten, men gikk ned på Narvesen og kjøpte en Calzone med ost og skinke som jeg spiste mens jeg så Knut Anders Sørum vinne Stjernekamp. Hans versjon av Fix You er noe av det råeste jeg har hørt. Det var deilig med "ståpels" på ryggen! Anne Lindmo snakka meg i søvn, og da 24-dosen kom, fikk jeg slukket TV'n.

Klokka på veggen var 7, men mobilen og smartklokka var bare 6 da engelen kom med neste dose. Da var altså sommertiden forbi og vi hadde gått tilbake til vintertid. Det var Halloween-helg, det vil si den kvelden man går over til naboen med en mørk flaske, ringer på og sier: "Hallo! Viin!" Tenk å gå rundt utkledd som zombier å true folk med juling om de ikke får godteri! Teit tradisjon! Jeg trodde Allehelgensdag var til for å hedre de døde, ikke skremme vettet av naboene! Da synes jeg det er mye koseligere når de små tar på nissemasker, ringer på og synger julesanger i romjula.

storbrannen i Kr.sand

Noe som ikke var hyggelig, var å høre om storbrannen i Kr.sand om natten. Heldigvis ble ingen personer skadd, men det er grusomt å høre at flere hus bandt ned. Togstreiken er over, nytt kraftig jordskjelv ryster Italia og jeg er snart på vei til Kr.sand for å spise søndagsmiddag. Her får jeg en salig blanding av gode og dårlige nyheter. For min del, ser alt mye lysere ut.

 Ruth laget en deilig 3 retters og etter middag

Hjemme i Kr.sand hadde Ruth laget en deilig 3 retters og etter middag fikk jeg en tur med Dexter. Det ble en tur langs veien da turstien i skogen var litt for utfordrende på nåværende tidspunkt. Ny lottokupong for de neste 5 uker ble levert på dataen, og etter et par timer med prat, kaffe og gulrotkake, kjørte Ruth meg tilbake til Aust-Agder.

Mandag 31.oktober og vår beste nabo på Vestkollen har fått gebursdags-hilsen på Facebook. "Joda Geir Løkås, det ser ut som jeg blir så frisk at vi kan ut å leke med snøfreserne når snøen kommer." Håper bare den lar vente på seg til Canal Digital blir ferdig med å asfaltere. Dagens frokost på Arendal Sykehus, ble servert på camping vis. Papptallerken og plastbestikk! Fantastisk! Nye blodprøver ble tatt (tenk, hun fant ei åre som ikke hadde vært brukt tidligere) og jeg kunne sette meg ned med kaffekoppen og ni-timen å vente på visitten. Nok en gang kunne jeg følge med på en helikopterlanding utenfor vinduet mitt, og like etter kom det et til, trodde jeg. Det var samme type lyd, men jeg så ingen ting. Det var da jeg oppdaget at lyden kom fra gangen og ikke ute fra. Forsiktig åpnet jeg døra for å se hva det var, og der fikk jeg øye på en dame i hvitt som satt på en stor maskin på størrelse med en liten okse og kjørte frem og tilbake i gangen. Jeg tror hun vasket gulv.

Papptallerken og plastbestikk! Fantastisk! 

Kl.13.30 fikk jeg endelig vite resultatet av blodprøven. CRP var nå på 6-tallet, så da var jeg i alle fall uten betennelse. Resultatet av Mjaalands forsøk på å få meg til Kr.sand, var fremdeles ikke klart, så her ble jeg sittende å vente. Jeg satt og så ut i rommet og tenkte på hvor sinna Sinnasnekkeren ville blitt om han hadde sett dette rommet, eller hvor moro "tid for hjem"-gjengen kunne hatt det. T-skjeen som falt på gulvet da jeg kom hit for 3 uker siden og ikke klarte å bøye meg og ta opp, lå der fremdeles (den hadde jeg glemt) og TV'n hadde fremdeles ikke noe signal. Jeg tenkte på min bestefar da han lå på sykehuset og sa til legen på visitten: "Nå må dere skrive meg ut fra denne plassen før jeg blir syk!"

Pakket og klar for Kristiansand

Kl.15.00 kom legevisit. "Hei, det er jeg som pleier å komme med dårlige nyheter. Nå har jeg bare gode nyheter. Du kan flytte til pasienthotellet i Kr.sand med en gang. Sykesøster rekvirerer en taxi til deg og finner papirene du skal ha med." Det ble en nesten tårevåt avskjed med alle englene (vel, litt overdrevet) og kl.16.00 satt jeg i taxi til Kr.sand.