Det er jeg som er far til Florence Nightingale! (Del 3)

"Få se på deg" sa Lisa. "Wow! Kom igjen du må på sykehuset!"

Det ble lammeknoker med selleri og søtpotetmos og deilig rød drikke den lørdagskvelden, samt en elendig fotballkamp som kanskje ikke burde vært sett, og søndag morgen tittet solen inn på frokostbordet og et rådyrpar listet seg på tvers over hagen og over til naboen. Akkurat sånn en deilig søndagsmorgen skal være, etter min mening.

Den vanlige dosen bedøvelse ble inntatt og fruen tok turen med Dexter. Ikke så veldig lang tur, for vi ble enige om å ta en litt lengre tur litt senere alle tre. Huset ble "shinet" over, og senere ble det lunsj og en lang tur med mor, hund og 2 krykker, for nå skulle jeg lære å gå rett. Etter ca. 800 meter, kjente jeg en tøff smerte i operasjonssåret. "Nå har jeg nok tatt i litt for tøft" tenkte jeg. Vi satte kursen hjemover igjen, og da klarte jeg så vidt å eke meg opp trappa og ned i godstolen. Etter hvert ble det allikevel søndagshygge med reinsdyrsteik, rødvinsmarinerte pærer, rosenkål, bacon og sopp som denne gangen ble servert av mor selv! Tenk det! Jeg visste ikke hun hadde det i seg. Det er jo tross alt jeg som er kokken her i huset.

Deilig dessert kom på bordet og da den var halvveis fortært, sa det stopp. Jeg ble svimmel, mett og trøtt og følte meg uvel. "Beklager kjære, men jeg blir nøtt til å finne senga." "Ja, jeg ser du er helt bleik, så gjør det, så tar jeg resten her" sa hun. Klokka hadde ikke slått 9 (21) engang, men likevel forsvant jeg fra denne dagen og våknet ikke riktig før kl. 08.30 mandag morgen. Jeg forsynte meg av pillehaugen og lot formiddagen "gli forbi". Fysioterapi kl.14.00. Jeg parkerte så nærme døra som mulig og møtte presis. "I dag tror jeg at jeg bare vil sykle litt. Jeg har det ikke så godt i hofta." Var mitt budskap til Anne Chatrine. "Ja, men det er greit, så gjør du det du klarer og så ses vi til onsdag". "Du skal jo ikke ha det vondt!" 15 minutter på sykkel uten motstand var nok.

Jeg fant veien tilbake til godstolen og TV'n. "Jeg svir sånn på den ene ballen" var en fin måte å starte en konversasjon på. "Åh? Må se! - Ja men, er du allergisk mot noe?" Nei det hadde jeg aldri opplevd, men det kunne jo kanskje være et eller annet som hadde kommet ubedt inn i underbuksa mi. Jeg smurte to røde flekker (3 og 5 cm i diameter) med lidokain og ventet på at det skulle slutte å svi. Det gjorde det jo ikke, men det gjorde det nok snart.

Tirsdag morgen gikk Ruth på jobb og jeg måtte ut og få tak i mere Ibux da den siste forsvant til frokost. Min søster og mannen skulle komme fra Oslo samme kveld og jeg skulle ut å handle inn til "Dansk Bøff med bløde løg og det hele". Jeg tok bikkja i buret i bilen og kjørte til butikken. Rett før butikken kjente jeg plutselig en intens varme spre seg i kroppen. Jeg begynte å svette og jeg klødde på brystet og begge armene. Lisa bor like i nærheten og hun har fri på tirsdager, så jeg tenkte jeg skulle kjøre innom henne å "bomme" Ibux. Det var bare så vidt det gikk å kjøre helt hjem til henne, men hun hadde Ibux og Paracet så jeg var reddet. - trodde jeg.

"Få se på deg" sa Lisa. "Wow! Kom igjen du må på sykehuset!" Jeg ringte til en av mine engler i Arendal som forklarte at jeg måtte ringe fastlegen min med en gang så måtte han få meg til sykehuset. Som sakt så gjort. Lisa pisket meg ut i bilen igjen og tok selv rattet og kjørte til legen. Fastlegen min var selvfølgelig på sykehjemmet på tirsdager, men de tok en CRP i fingeren min og jeg fikk hjelp av Dr. Steffensen. "Godag, godag" og alt det der. Jeg trakk ned og viste han herlighetene, og han sa: "Wow, ja det er betennelse, det kan æ tydeligste se herfra!" Jeg skjulte de edlere deler, så han må jo ha sett på operasjonssåret. "Vi målte din CRP på 210, så det er ikke tvil. Normalen er ca 5." Dermed treiv han telefonrøret og etter endel "vennligst vent" fikk han tilslutt meldt innleggelse via akutten i Kristiansand.

Lisa loset meg tilbake i bilen, og så bar det på sykehuset. Jeg kom inn på akutten og parkerte i en stol på gangen. Lisa løp rundt å kløyp folk i armen og gjorde oppmerksom på at jeg var der. Jeg tror det hjalp, for etter en stund kom en sykepleier og bad meg inn i samlehallen. Her lå folk på kryss og tvers og tilslutt fant vi en stol bak et dusjforheng. "Værsågod og sitt der" sa han og gikk for å finne en stol til Lisa. Han ble gjort oppmerksom på problemet mitt og fikk en søster (ikke min) til å ta blodprøver av meg. Så bar det ut på gangen igjen i påvente av svar. Og svar kom! "Siden du er operert i Arendal, må du reise dit. De må selv ordne opp i det de har gjort. De vil ikke ha deg her. Vi rekvirerer en taxi."

Da visste vi i alle fall hva som skulle skje, så jeg sendte Lisa hjem med bilen og satte meg ned og ventet på taxi. Jeg vet det alltid er mange biler på sykehuset, så den kommer sikkert med en gang. Etter 35 minutter skulle jeg reise meg å mase litt, men i det samme kom en dame bort til meg med en taxi-revisisjon og sa: "Beklager du måtte vente så lenge, men vi hadde akkurat vaktskifte så jeg fikk ikke ringt." (Jeg tenkte: "Hjelp, det sitter en dame der og blør ihjel!"- "Ja ja, hun må bare vente, vi har vaktskifte".) Jeg gikk til utgangsdøren, og i det samme svingte K-68 inn til porten. "Det var du som skulle til Arendal?" Det bekreftet jeg, og en hyggelig liten time senere ringte jeg på døra til akutten i Arendal. Her var det ikke snakk om å vente på vagtskifte nei. Etter registrering ble jeg sittende å vente litt på vakthavende kirurg som snart var ferdig med operasjon. Hun kom å sjekket såret og utslettene mine, dro frem en sprittusj og tegnet et kart på venstre rompeballe.

Her hadde jeg fått store, røde, sviende flak som hun tegnet konturen på for å senere se utviklingen. Så bar det avgårde på ei seng med sjåfør opp på en sånn ventesal. Her fikk jeg beskjed om å dusje og ta på de sexy sykehustrusene og blåskjorta (bak-fram) men jeg behøvde ikke knappe alle knappene på ryggen. Hvem i huleste klarer å knappe alle knappene i ei skjorte som er tatt på bak-fram? Allerede nå begynner humøret mitt å gå nedover etter det jeg trodde skulle bli livets store utenomfamiliere, fine opplevelse. Jeg fikk beskjed om at hofta skulle åpnes opp igjen i det samme såret (som jeg egentlig skulle fjernet stingene på i morra). Betennelsen skulle ut og såret skulle renses med saltvann. Hele 60 liter vann skulle benyttes! "Hva? 60 liter?" "Nei, nei. 6 til 10 liter!" "Åh ja", en liten lyttefeil altså. Du snakker om å helle salt i såret! I tillegg skulle de bytte ut kula i protesen jeg nettopp hadde fått.

Svigersønn Erik, min datter Lisa, meg og Julian

Så dukker Lisa opp. Hun hadde kjørt fra Kristiansand til Arendal med mer tøy til meg og toalettsaker. Jeg skulle jo bare en tur ut å handle litt så jeg hadde ikke noe med meg. Lisa var der helt til jeg ble trillet inn for klargjøring og maste og gravde for å få vite hva som skulle skje. Det er jeg som er far til Florence Nightingale! Man kan si mye rart om ting jeg har gjort i livet, men dattera mi er noe av det jeg er mest fornøyd med. Jeg er så stolt av deg Lisa!

Det ble ny spinalbedøving av ny anestesilege og jeg begynte å visne akkurat som sist. Den ene sykepleieren kom bort til meg og sa: "Jeg satt akkurat å leste høyt for de andre et stykke som du hadde skrevet etter operasjonen og vi lo så tårene trillet og koste oss med det. Så fant jeg fram papirene på kveldens gjøremål, og der dukket ditt navn opp. Vi fikk hakeslepp alle sammen". Litt snakk om det og annet under klargjøringen og kirurgene kastet seg over meg.

Denne gangen var jeg ikke så mye tildekket, så jeg kunne se skalpell og sår og hud og hansker i refleksen i operasjonslampa. Sykepleiersken forsto jeg kunne se speilbilde og spurte om jeg syntes det var ekkelt. "Neida, svarte jeg."Jeg har jobba noen år på slakteri, så dette er jeg vant til. Forskjellen er vel bare at vi sydde ikke grisen sammen igjen." De åpnet det gamle såret og da veltet det væske ut. "Ja her var det mye guffe", og sugeslangen ble flittig brukt. Et lag lenger inne i såret ble snittet opp og den ene kirurgen utbrøt: "Oi !" Det var da jeg kikket opp på anestesisykepleieren som sto bak meg, og sa: "Det er noe av det skumleste man kan høre under en operasjon. - Oi!" Her var det minst like mye guffe. Det ble spylt og renset med 9 liter av det nevnte saltvannet uten Frank Sinatra på øret, sydd igjen (denne gangen med Hardangersøm) og sendt inn på overvåkningen. Her sov jeg godt mange ganger og når jeg kunne løfte på beina igjen, kom en portør og kjørte meg ned (eller opp) på isolat med en smittefarelapp på døra. Klokka var nå blitt 4 på natta og jeg kunne få et par skiver brød. Det var deilig. Jeg hadde jo ikke spist siden frokost kl 08.30. Skulle jo bare ut å kjøpe litt Ibux og litt mat. Jeg hadde ikke tenkt meg til Arendal.

Kl 07.00 smallt døra opp og inn kom en portør for å kjøre meg til røntgen. Ny photosession ble unnagjort og etter hvert kom jeg tilbake på isolatet. Jeg fikk besøk av en lege som sa jeg måtte belage meg på å bli i 14 dager og få antibiotika 4 ganger om dagen. Det var tatt prøver av betennelsen og det tok noen dager å få bestemt hva det var. Det måtte de vite for å finne den rette antibiotika.

Jeg ble alene på rommet igjen og tankene begynte å rulle tilbake til 28. september. Jeg ble liggende i klargjøringen i over en halv time med bedøvelse før de kunne ta meg inn til operasjon. De sa da at vi måtte vente for de måtte desinfisere noe der inne, så de måtte gjøre rent og bytte alt verktøyet, mente jeg å huske. Var det noe av det de hadde fått i såret mitt? Jeg nevnte det også for sykepleieren som skulle undersøke det. Det viste seg å være ganske enkelt. Utstyret som ble pakket opp for operasjonen ble mistenkt å ikke være riktig desinfisert. Derfor måtte alt utstyret byttes ut med nytt. Dette tok 20 minutter. Det var ikke snakk om bakterier eller infeksjon, men bytte av verktøy.

Kl. 12 kom det inn et brett med middag? Ja jeg skriver spørretegn. Kokt seifilet uten salt med noe som lignet vaniljekrem i konsistens og utseende. Tror det var ment å være hollandaise. En grønnsak-ratatouille av paprika, stangselleri, mener å huske erter og kålrot, og noe annet ubestemmelig som var kokt sammen og totalødelagt med noe grønt krydder. Og poteter. Ved siden sto en skål med, "var det sjokoladepudding", spurte jeg. "Nei,nei. Det er visst sjokolade-mousse!" "OK" tenkte jeg. Jeg prøvde forsiktig med spiseskjeer som fulgte med. Det er trist når folk blir ført bak lyset. Man kan ikke kjøre puddingen fra dagen før i miksmasteren og kalle det mousse!

Min kone Ruth og min datter Lisa

Ruth og Lisa kom på besøk på kvelden med telefonbestilt koffert med ekstra klær. Vi tok en kopp kaffe og jeg fikk intravenøst. Jeg hadde tidligere prøvd å starte TV'n, men her var det ingen signal. Da banket det på døren, og inn kom vaktmesteren og sa han skulle se på TV'n. "Det kan du ikke" sa jeg, "for den er død". "Ja det er derfor".... Han gikk bort og trykka på noen knapper og fikk samme som jeg. "INGEN SIGNAL". Så satte han TV'n i søkemodus og ventet til alle frekvenser var gjennomgått. "Nei her var det ingen ting. Sånn er det over hele fløyen. Det har vært sånn i noen dager nå" sa han og gikk. Trodde han virkelig at han kunne finne noe på min TV når det var slik i hele fløyen. Hva med å finne bruddet i kabelen inn til fløyen, eller det punktet ledningen var falt ut av splitteren??????

Jeg hadde tidligere prøvd å starte TV'n,.. ingen signal

Ruth og Lisa satte kursen tilbake mot Kristiansand og jeg begynte å sjekke iPad'n for eventuelt å få inn NRK TV eller Sumo på wi-fi'n. Nok en skuffelse. Signalet var så dårlig at jeg ikke en gang kunne lese Mail, åpne Facebook, Strømme musikk eller høre radio. Jeg måtte slå av wi-fi'n og bruke min egen mobildata på 4G. Da fikk jeg i alle fall kontakt med verden der ute. Nå kunne jeg betale regninger, lese Mail og andre gjøremål. I dag (2016) bør det ikke være noe "hokus-pokus" å få et godt TV-signal eller nettforbindelse. Kanskje jeg burde tipse Canal Digital om hvor de kan grave ned fiberkablene sine?

Mer antibiotika, Paracet og Ibux og noen ganger søvn, så var det torsdag morgen. 13. oktober og 15 dager etter hofteskiftet. Helt fin frokost ble rullet inn, blodprøver ble tatt, antibiotika ble dryppet inn i armen og TV'n var like død. Appen til NRK og TV2 Sumo kunne ikke kjøres, men nettsiden til NRK.no funket! Yeahhh! Endelig noe som kunne brukes. NRK radio har stått på siden!

Dunk dunk på døra, og inn kom turnuslegen med nyheter. "Jeg har en god og en dårlig nyheter". Slikt sier man ikke til meg når jeg er usikker. Han kom litt skjevt ut. "Gi meg den gode først da," sa jeg. (Klisjé). "OK. Vi har allerede nå funnet ut hvilken bakterie du er angrepet av. Det er en type streptokokker. Den kan behandles med Ampicillin." "Det er jo bra. Men hva er den dårlige nyheten?" "Jo, du må behandles med antibiotikaene 4 ganger i døgnet i 4 til 6 uker og må bli her på sykehuset!" Nå likte jeg fyren enda dårligere! Stakkars fyr, han var jo bare budbringeren! Han hadde helt klart lært seg replikkene sine, og snakket seg baklengs ut døra med løfte om nye opplysninger når de visste noe mer. Men overføring til Kr.sand var helt utelukket.

Må innrømme at jeg syntes veldig synd på meg selv akkurat da. Men etter hvert skjønte jeg at jeg var jo ikke den eneste som var skadelidende her. Hvem skulle ta seg av Dexter, gjøre mine daglige ting der hjemme, betale regninger for butikkene......osv. Jeg så for meg min elskede Ruth styre frem og tilbake for å få logistikken til å gå opp. Hun har jo fulle lister med kunder på jobben, og stakkars Dexter må jo ut på tur. Han må jo ha noen å dulte bort i leggen på, å stirre i senk helt til tur er aktuelt for den utvalgte. Geir! Naboen! Selvfølgelig skulle han hjelpe til så godt han kunne. Jeg fikk beskjed om at det var bare å si ifra.



Nok en gang gikk døra opp og inn kom en engel med ny sykehusuniform til meg. Jeg skulle tilbake til operasjonssalen. Nå skulle jeg bli kvitt den "blekkspruten" jeg hadde på håndbaken, og i stedet få en slange inn i overarmen og rett inn i hjertet. OK. Det hørtes jo deilig ut. Jeg dusjet og tok på blåskjorta, ble hentet og kjørt til operasjonsstua. Her ble jeg møtt av flere hyggelige folk og en sykepleier forklarte. "Du skal nå få lagt inn noe vi kaller en Piccline. Det er med 2 c'er og ikke k'er. Den blir stukket inn i overarmen din og ført via skulderen, i pulsåren, ned i hjerte. Det er mer behagelig enn den i håndbaken. Den kan sitte i et helt år om nødvendig." "Nei takk. 4-6 uker er max for min del." Jeg merket ingen ting til selve monteringen, men ble kjørt tilbake på rommet med 2 store gaas-klumper hengende i armhulen. Det var godt å bli kvitt blekkspruten, og Picclinen virket utmerket.

Nok en gang fikk jeg besøk av legen jeg ikke var noe glad i. Han fortalte at de hadde funnet hvilken streptokokk jeg hadde fått og at den dermed kunne behandles med vanlig penicillin. Så fra nå av skulle jeg få et par større doser og gradvis redusere med resultatet. Fremdeles var fremtiden 4-6 uker på sykehuset.

sukk...

Middag! "Hva kan du tenke deg i dag",var spørsmålet. "Dampet torsk eller kyllingkarbonader?" Med tanke på gårsdagens sei, valgte jeg karbonadene. "Vel bekomme!" Der kom kyllingen. Her kommer oppskriften på å ødelegge ferdigmat. Man tager 2 kyllingburgere fra Prior, legger de i en langpanne og setter den inn i en kombiovn et par timer. Koker samtidig frossen erter og gullerotblanding til ertene og gullerøttene har nesten samme farge. Bland deretter en pose pulverbrunsaus av ubestemmelig merke og smak (bare den er brun) og kok poteter i steamovn helst uten salt. Bland det hele sammen på en tallerken og server det til streptokokkinfiserte folk i lunken tilstand. (Det er jo ikke greit om pasienten brenner seg på maten). Det hjelper litt med gelé med vaniljesaus til dessert. "Det blir sikkert bedre i morra," tenkte jeg. "Hvis ikke får jeg ta en Calzone eller en Panini hos Narvesen".

Fredagen kom sigende. Hver 6. time fikk jeg nå penicillin. (Tankene gikk til min salige onkel Bjarne som på sykehuset lettet litt på dyna og svarte på spørsmål om han hadde fått penicillin :"Æ tror forlademæ det er bomull æ.")

Etter frokosten fikk jeg besøk av selveste overlege og Sinatra-kopi, Mjaaland. Han beklaget situasjonen jeg var kommet opp i og sa han skulle gjøre hva han kunne for at jeg kunne få mulighet til å få siste del av penicillinen i Piccline i Kr.sand. Jeg klaget over hvor vanskelig situasjonen ble for meg og hvor mange mennesker og dyr dette gikk ut over. Han sa jeg måtte gjerne gå ut å ta en pils eller annet, men at jeg måtte være tilbake hver 6.time for medisinering.

Møte med sjefen lettet litt på humøret og håpet om en lettere tilværelse i fremtiden. Jeg kom hurtig tilbake i forbannelsesmodus da sykepleiersken kom og fortalte meg at jeg ville få inn en annen pasient på rommet hos meg. "Hvaforno'?" var responsen min. "Det kommer ikke på tale!" Her går jeg rundt i bare r..... og skifter bandasje full av streptokokker og drit som sykehuset har påført meg. Jeg skal vekkes hver 6.time for å få medisin. Noe som tar ca 1/2 time med på og avkobling. Jeg kan ikke gå ut å hente mat på kjøkkenet eller kantinen som de andre pasientene pga smittefare. Jeg må dele et toalett som for første gang i dag på fredag ble vasket, etter jeg kom tirsdag, fordi jeg ba om det da penicillinen gir meg eksplosiv våt avføring. Tenk at det er noen som synes det er greit å dele dette med andre! Jeg sa hun måtte gå ut å finne løsning på problemet.

Nestemann inn døren var en annen av disse stakkars englene som blir plaget av sånne som meg. "Vil du ha litt middag? I dag er det enten stekt steinbit eller orientalsk gryte". Det var ikke snakk om at jeg ville oppleve hvordan man maltrakterer steinbit, så jeg tenkte at Toro har jo en ok orientalsk gryte. Jeg tar sjansen på at det er den. "Ja takk! Jeg tar sjansen på gryta med en loffskive med smør og et glass appelsinsaft."

Skulle valgt maltraktert steinbit.

Skulle valgt maltraktert steinbit. Her kunne jeg gjenkjenne paprikaen og kålrabien fra ratatouillen første dag og ertene, gullerøttene og brunsausen fra i går. Noe kjøttdeig som var kokt og hurtigris. Det hele var sammenblandet og tilsatt en liten "dasj" spisskummen for å få litt orientalsk preg. Servert med en bukett grågrønne brokkolibiter nesten uten blomst, jeg ikke hadde sett før, men jeg mistenker at de har vært i folk før. Det ble en tur til Narvesen.

Meg og min kjære Ruth

I dag er det lørdag. Kl.13.00 kommer min kjære på besøk. Da blir det middag på restaurant i Arendal med godt drikke til. Hvordan det og livet videre går, skal jeg skrive om i neste bolk!